Som likeperson møter Camilla Myrild (54) kvinner som kjenner på sjokk, frykt og mange ubesvarte spørsmål. For henne handler oppgaven først og fremst om å lytte – og om å være et medmenneske som virkelig forstår.

– Vi skal ikke vinne et valg eller drive misjonsvirksomhet, men det er viktig at de som har nytte av det, får muligheten til å snakke med en likeperson, mener Bent Botten (57).

– Jeg trengte et rom å kunne skrike høyt i – og en skulder å gråte på, forteller Elna Berge om tiden da hun selv var syk. I rollen som likeperson gir hun både en skulder, gode råd og rom for gråt.

Har du, eller har du hatt, gynkreft? Er du under utredning, i behandling eller ferdig behandlet? Eller er du pårørende til en gynkreftpasient? Vi har likepersoner som er her for deg når du har behov for en samtale.

Unni Kriken (57 år) fulgte myndighetenes anbefaling om å ta livmorhalsprøve hvert tredje år, men opplevde at prøvene ble feiltolket. Nå håper hun å kunne dra nytte av erfaringene i rollen som likeperson.

– Det er ikke så lett å lete etter noe man ikke vet finnes. Vi trenger at sykehusansatte selger oss inn, sier Charlotte Westergren Knudsen som er likeperson for pårørende.

Jobben vår er først og fremst å hjelpe til at man kommer seg videre i livet, mener Mette Dischington, likeperson i Gynkreftforeningen.

I et felt fullt av forståsegpåere, er en likeperson lyttende og mer åpen for en samtale rundt ting, ifølge Inger Klevstrand.

Beate Steen Nilsen mener likepersoner sitter på verdifull erfaring som burde utnyttes langt bedre og hun oppfordrer kreftkoordinatorer til å bruke dem mer.