Inger Klevstrand er likeperson

Det er 20 år siden Inger Klevstrand ble rammet av eggstokkreft. En tid da det å snakke med en likeperson ikke var et tilbud som fantes. 

– Hva kunne en likeperson utgjort av forskjell for deg da du var syk?

– Enormt mye! Jeg trodde jeg skulle dø. En likeperson er per definisjon en som har overlevd. Det er det viktigste. Jeg hadde også likt at noen kunne forberede meg på hvordan det var å møte helsevesenet. Hele dette feltet er fullt av forståsegpåere, mens en likeperson har til oppgave å lytte og er mer åpen for en samtale rundt ting. Jeg fikk beskjed fra en sykepleier om at jeg skulle få tre måneders sykmelding når behandling var over, noe jeg bare fnøs av. Jeg ville rett tilbake til jobb. Det skulle siden vise seg å ta fem år! Å ha en likeperson som fortalte om sin erfaring med dette, ville vært noe jeg vektla i langt større grad enn når det kom fra en sykepleier. 

– Samtaler man med en likeperson på en annen måte enn med sine nærmeste?

– Ja, jeg ønsket å skåne foreldrene mine, barna levde sitt liv og jeg hadde ikke noen ektemann eller kjæreste. Jeg fikk masse oppbacking av venner, men det var likevel ingen som hadde samme erfaring som meg. Jeg endte med å gå til psykolog, forteller Klevstrand.

Da hun fikk invitasjon fra Gynkreftforeningen om å bli likeperson, samme år som hun skulle slutte å jobbe, passet det godt å tre inn i rollen. I fjor ble hun godkjent som likeperson og har siden hatt mange vakter på Vardesenteret. 

– På Vardesenteret blir man mer som en samtaleleder og passer på at folk kommer til orde og ikke blir ekskludert. Jeg har foreløpig til gode å ha en-til-en kontakt med en som ønsker å snakke med meg som likeperson, forteller Klevstrand.

– Er det noen egenskaper du tenker kan komme godt med i rollen som likeperson?

– Ørene må være større enn munnen! Å tørre å stå i tøffe samtaler kommer sikkert godt med, selv om jeg ikke har erfart det enda. På vaktene jeg har vært på, har det bare vært hyggelige samtaler. Gjennom kursing er vi likevel forberedt på at ting kan skje. Som at det kommer noen med en sterk oppfatning om hva slags mat man bør spise når man har kreft, og klager over det som blir servert. Når man er på vakt i en slik sosial setting, må man være forberedt på å takle det hvis noen begynner å lage kvalm, påpeker Klevstrand.

Hun tror det er en fordel å få snakke med en likeperson som har hatt samme diagnose som en selv.

– Det er nok ikke så viktig at det er akkurat samme type gynkreft, men at det er en som har vært gjennom den samme kverna.

Tekst: Kjersti Juul