Selv om livmorkreft oftest rammer kvinner som har kommet i overgangsalderen, kan også kvinner som fremdeles har menstruasjon også få livmorkreft. Livmorkreft hos yngre kvinner kan ofte skyldes en arvelig disposisjon. Hvis det er andre tilfeller av kreft i nær familie, er det grunn til å være ekstra observant særlig når disse krefttilfellene har oppstått i relativ ung voksen alder. Behandling av livmorkreft er i stor grad sentralisert til senter for gynekologisk kreft ved de fire regionssykehusene. Organiseringen kan være forskjellig fra helseforetak til helseforetak. 

Symptomer på livmorkreft

Symptomene kan variere, men det typiske er utidige blødninger med eller uten smerter. Det er derfor oftest mulig å oppdage sykdommen i tidlig fase.

Symptomene kan blant annet være:

• Blødninger fra livmor via skjeden etter overgangsalder
• Pusslignende eller farget, vandig utflod
• Blødninger mellom menstruasjoner eller ekstra kraftig menstruasjon hos yngre kvinner som ikke er i overgangsalderen

Smerter i nedre del av maven uten blødninger er mindre typisk, men utelukker ikke at livmorkreft kan foreligge. Blødninger eller misfarget utflod hos kvinner etter overgangsalder skal alltid undersøkes og utredes for kreft. Hvis slikt oppstår, skal man oppsøke lege selv om det det kun er en kortvarig episode med blødning. Unormale blødninger mellom menstruasjonene eller misfarget utflod hos yngre kvinner skal heller ikke bagatelliseres.

Årsaker og forebygging 

Livmorkreft er den delen av underlivskreft som øker mest. Selv om kreft i hovedsak handler om uflaks, viser forskning at noen faktorer kan gi økt risiko for livmorkreft.

• Sen overgangsalder
• Få eller ingen barnefødsler
• Langvarig bruk av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen uten samtidig bruk av hormonet progesteron kan øke risikoen. Moderne behandling med hormontilskudd mot plager i overgangsalderen gis derfor som kombinasjon av østrogen og progesteron for å beskytte mot kreft i livmorslimhinnen.
• Tidligere strålebehandling mot underlivet
• Er det flere i din familie som har fått kreft og da særlig i ung alder, er det økt risiko for at det kan foreligge en familiær disposisjon for kreft i livmoren og enkelte andre organer som eggstokker, bryst eller tykktarm.

P-piller som inneholder både østrogen og gestagen kan redusere risikoen for å utvikle livmorkreft. Det samme gjelder hormonspiral som inneholder gestagen. Hvis du i forbindelse med overgangsalderen trenger hormontilskudd, så er den klassiske regelen at du skal ha både østrogen og gestagen. Man kan gi rent østrogen kombinert med å sette inn en gestagenspiral.

Et enkelt råd er:
Holde en livsstil som ikke fører til høyt blodtrykk, overvekt og fedme. Overvekt gjør at fettvevet produserer og frigir østrogenlignende hormoner. Slik hormonforstyrrelse kan øke risikoen for utvikling av kreft eller forstadium til kreft i livmorslimhinnen.

Arv

Arv kan gi en økt risiko for å utvikle livmorkreft. Familier med arvelige kreftsykdommer kjennetegnes ved at sykdommen inntrer i relativt ung alder, og at flere familiemedlemmer, ofte over generasjoner, får kreft. Krefttypen behøver ikke alltid være den samme.

Utredning

Hvis du opplever symptomer, bør du ta kontakt med legen din for henvisning til gynekolog. Gynekologen kan i tillegg til å gjennomføre en vanlig gynekologisk undersøkelse også gjøre ultralyd for blant annet å se på tykkelsen av livmorslimhinnen din. Ved mistanke om livmorkreft kan gynekologen ta en vevsprøve fra livmorslimhinnen Denne undersøkelsen kan gjøres uten narkose på legekontoret. Hvis det ikke lar seg gjøre å ta en slik vevsprøve, er en gynekologisk undersøkelse i lett narkose viktig for å sikre diagnosen. Prøvene sendes til mikroskopisk undersøkelse for å stille en evt kreftdiagnose.

Andre undersøkelser: MR av bekkenet for å kartlegge sykdomsutbredelse i livmor og i bekkenet kan i noen tilfeller være nyttig. CT av mage, bekken og lunger skal gjøres for å undersøke om det er spredning. På denne måten kan man før operasjonen kartlegge hvilken risikogruppe sykdommen tilhører og tilpasse behandlingen deretter.

Behandling

Behandlingen av livmorkreft avhenger av sykdomsutbredelse og type kreftceller. I de fleste tilfeller vil livmoren bli fjernet ved operasjon. 75 prosent diagnostiseres i tidlig stadium og kan kureres ved at livmoren fjernes kirurgisk.

Livmorkreft deles inn i følgende stadier:

• Stadium I: Svulsten er kun lokalisert i livmorhulen
• Stadium II: Svulsten har vokst ned i livmorhalsen
• Stadium III: Svulsten har vokst gjennom livmorveggen til støttevevet omkring, til eggstokkene, skjeden eller til lymfeknuter i bekkenet eller bakre bukvegg
• Stadium IV: Svulsten har vokst inn i urinblæren, inn i endetarmen eller til andre steder i kroppen

Kirurgi

Hvis sykdommen er i tidlig stadium (stadium I), kan det være tilstrekkelig med operasjon der hele livmoren fjernes (hysterektomi), som oftest ved kikkhullskirurgi, evt robotassistert. Hvis kreften tilhører en undergruppe med økt risiko for spredning eller tilbakefall, fjernes også lymfeknuter. Hvis det er nedvekst i livmorhalsen (stadium II) vil det også bli fjernet lymfeknuter. Eggstokkene fjernes som regel samtidig, av to grunner: Det kvinnelige kjønnshormonet østrogen som produseres i eggstokkene, kan virke stimulerende på livmorkreft. I tillegg vil det i rundt 5 prosent av tilfellene være spredning til eggstokkene, av og til uten at dette kan sees på forhånd. I noen få tilfeller med såkalt høyrisiko livmorkreft skal også omentet (et fettforkle foran tynntarmen inne i bukhulen) også fjernes.

I de senere år har man utviklet en skånsom måte å fjerne lymfeknuter på, såkalt vaktpostlymfeknuteteknikk, når lymfeknutene ser normale ut før operasjonen. Dette betyr at man trygt kan nøye seg med å fjerne noen få lymfeknuter slik at faren for lymfødem reduseres betraktelig. Etter operasjonen vil livmoren og de øvrige strukturer som er fjernet, bli undersøkt mikroskopisk. Dersom prøvesvaret viser at dette tilhører en lavrisikogruppe, vil det vanligvis ikke bli gitt mer behandling. Høyrisikogruppen vil tilbys etterfølgende (adjuvant) cellegiftbehandling. Ved operasjon av stadium III-IV blir alt synlig svulstvev fjernet. Hvis man ikke anser det realistisk, vil man gi cellegiftbehandling (neoadjuvant) med etterfølgende kirurgi eller strålebehandling.

Cellegift og strålebehandling

Ved framskreden (avansert) sykdom med spredning utenfor livmor og en operasjon ikke er en egnet behandling, gis cellegift evt i kombinasjon med strålebehandling i stedet. Kreftcelletype, hvor dypt inn i livmorveggen svulsten har vokst og utbredelsen av sykdommen (dvs hvilken risikogruppe den tilhører) avgjør om tilleggsbehandling er nødvendig.

Bivirkninger

Forskjellige typer cellegift kan gi ulike bivirkninger under behandlingen, og bivirkningene varierer fra person til person. De fleste bivirkningene, unntatt håravfall, kan lindres med forebyggende medisin.

Vanlig bivirkninger av cellegift er:

• Moderat kvalme
• Trøtthet og smerter i kroppen
• Håravfall
• Nedsatt immunforsvar

Behandling ved tilbakefall eller spredning

Ved tilbakefall som er begrenset til bekkenet, vil det være aktuelt å gi strålebehandling. Tilbakefall utenfor bekkenet vil som oftest bli behandlet med cellegift eller hormonbehandling. Siden sykdommen kan være av østrogenavhengig, kan man gi det andre kvinnelige kjønnshormonet, progesteron. Dette vil ofte være hemmende på kreftsykdommen.

Kontroller

Oppfølging etter avsluttet behandling skal tilpasses hver enkelt pasient avhengig av risiko for tilbakefall, alder og allmenntilstand. Det er legen som har hatt ansvar for behandlingen på sykehuset som skal skissere et opplegg for oppfølging og kontroller i etterkant.

Generelt følges pasienter som er behandlet for livmorkreft opp slik:

• Første 2 år: kontroll hver 3. måned
• Fra 2. til og med 5. året: kontroll hver 6. måned

Ved disse undersøkelse vil det som regel gjøres en grundig undersøkelse hvor man også spør hvordan du har det. Dessuten vil det gjøres en gynekologisk undersøkelse med ultralyd. En blodprøve for å måle kreftmarkører kan i noen tilfeller være nyttig. Det er viktig at du etter kreftbehandling tar kontakt med din lege dersom det skulle oppstå symptomer eller plager mellom kontrollene.

Seneffekter

Hele kroppen og dens organfunksjoner kan påvirkes av kreftbehandlingen. Bivirkninger og seneffekter vil variere fra person til person, avhengig av type behandling, din alder og allmenntilstand og eventuelle andre sykdommer du har. Etter behandling for livmorkreft er det vanlig å oppleve blant annet tidlig overgangsalder, lystproblemer, skjedetørrhet og utmattelse («fatigue»).

Tidlig overgangsalder

Hos kvinner som ikke har kommet i overgangsalderen, vil en operasjon hvor eggstokkene fjernes føre til overgangsalder og infertilitet. Dette er en prosess som ellers normalt skjer over lang tid med gradvis tap av hormonene som produseres i eggstokkene.

• Ved mindre østrogen produserer slimhinnene mindre fuktighet noe som kan gjøre samleie smertefullt eller ubehagelig.
• Det er vanlig å oppleve hetetokter, tørre og såre slimhinner i underlivet og humørsvingninger. Du kan også oppleve tretthet, tristhet, depresjon, humørsvingninger, dårlig matlyst og håravfall.
• Kvinner produserer normalt litt testosteron i eggstokkene. Når denne mistes, kan det føre til at man mister «driven», og da vil mange merke fall i sexlyst og generell lyst til å være aktiv. Du vil kanskje oppleve færre seksuelle drømmer og ingen lyst på sex, men vil fremdeles ha behov for nærhet.

Studier viser at kvinner som har fått fjernet eggstokkene kan ha et like godt sexliv som andre kvinner i sin aldersgruppe. Det viktige er å få riktig hormonell behandling tilpasset den enkelte. Uansett i hvilken grad du opplever komplikasjoner er det ikke uvanlig at det tar tid før du får overskudd til å interessere deg for sex igjen. Dette er ofte fysisk, hormonelt og/eller psykisk betinget, og kan skyldes den store belastningen du har vært gjennom og at du er sliten. Ta tiden til hjelp, vær tålmodig med deg selv og din partner og vær åpen om problemene. Begynn tidlig med å jobbe med dette. Prat med partner, sexolog eller rådgiver og lær deg mer om hjelpemidler du kan bruke, eksempelvis glidekrem og vibrator.

Stråleskader

Strålebehandling gis kun til et fåtall av pasienter med livmorkreft. De aller fleste vil bli kurert etter kirurgi, evt i kombinasjon med cellegift. Stråleskader er derfor et lite problem for gruppen som helhet. Ved tilbakefall i skjedetoppen kan det være aktuelt med såkalt brachyterapi som kan gi stråleskader i bekkenet. Det kan føre til at du opplever tørre, såre og irriterte slimhinner i underlivet. Dette kan gi blødning, økt sekresjon, illeluktende utflod, hevelse, infeksjon og smerter. Stråleskader gjør skjeden mindre elastisk, og den kan gro igjen hvis man ikke bruker stav og har samleie. Skjeden kan også bli forkortet.

Manglende lyst og interesse på grunn av de plagene behandlingen kan gi er også vanlig. Når du blir skrevet ut fra sykehuset, vil du få utlevert en glasstav (dilatator). Den bør du bruke for å hindre sammenvoksingene i skjeden dersom du ikke gjenopptar samlivet de første måneder etter endt strålebehandling.

Innkjøp av seksuelle hjelpemidler på dette området er dekket av NAV. Det finnes et eget skjema for dette, men det kreves rekvisisjon fra gynekolog eller urolog.

Tørre slimhinner i skjeden kan avhjelpes med hormontabletter, vagitorier eller spesielle glidekremer.

Prat med lege, sexolog eller rådgiver og lær deg mer om hjelpemidler du kan bruke.

Etter strålebehandling trenger kroppen tid til å lege de skadene strålebehandlingen har forårsaket i det friske vevet, stråleeffekten virker i flere uker etter behandling, og dermed tar det også tid før bivirkninger avtar.

Stråleskader på urinblære

Urinblæren og urinveiene ligger tett inntil strålefeltet. Slimhinnen i blæren kan bli irritert av strålebehandlingen og gi plager som minner om blærekatarr med hyppig vannlating, svie, smerter og småblødninger. Dette vil som regel gradvis bedre seg, men på sikt kan blæren bli stiv og lite elastisk, noe som også kan føre til hyppig vannlatingstrang, svie, smerte og en følelse av at du ikke får tømt blæren.

Stråleskader på mage/tarm

Noen får problemer med mage/tarm, ofte i form av diaré, knipsmerter eller matintoleranse. Omtrent 15 prosent får vedvarende diaré i lettere eller alvorligere form, og tarmblødninger kan forekomme. Det forskes stadig på muligheter til å forbedre strålebehandlingen slik at pasienten får mindre stråling til frisk vev, noe som vil minske bivirkningene etterpå, samtidig som man oppnår en høy dose i svulsten. En klinisk ernæringsfysiolog kan hjelpe med gode råd.

Nerveskader (polynevropati)

Cellegiftbehandling kan noen ganger gi små skader på nervene, spesielt i fingre og føtter. Symptomene kan komme gradvis under behandling, men forsvinner ofte etter avsluttet behandling. Noen ganger blir plagene også langvarige eller kroniske. Slike nerveskader beskrives ofte som nummenhet i fingre og under beina, eller en stikkende og brennende følelse.

Lymfødem

Lymfødem er hevelse i ett eller begge bein som skyldes at lymfesystemet drenerer væske dårlig. Noen pasienter vil rammes av dette etter operasjon. Spesielt gjelder det pasienter som har fjernet mange lymfeknuter i forbindelse med operasjon. Legen din kan henvise til en fysioterapeut med spesialkompetanse for behandling av lymfødem.

Fatigue

Fatigue er generelt en hyppig følgetilstand hos personer som har blitt behandlet med stråling eller cellegift. 10–35 prosent av kreftpasienter rammes av fatigue. Dette er en unormalt sterk følelse av slitenhet og utmattelse som ikke blir bedre av søvn eller hvile. Det finnes ingen rask og effektiv kur for dette. Mange blir kvitt plagene, etter kortere eller lengre tid. Unormal tretthet som varer over seks måneder etter at behandlingen er avsluttet og det ikke lenger er tegn til aktiv sykdom, er kronisk fatigue. De som rammes av fatigue kan for eksempel føle seg nedstemte, ha problemer med å konsentrere seg, vanskeligheter med korttidshukommelsen, kjenne på tretthet, utmattelse og mangel på energi.

Fatigue som opptrer i et begrenset tidsrom og avtar når behandlingen er avsluttet, kalles akutt fatigue.

Rehabilitering

Kommunehelsetjenesten har ansvaret for rehabilitering der du bor. De fleste kommuner har et tverrfaglig tilbud med ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier og sosionom. Har du behov for tilrettelegging av hjemmet og hjelpemidler kan kommunen også hjelpe deg med dette. Selv om kommuner og helseforetak bygger opp lokale og regionale rehabiliteringstilbud, har mange erfart den gode atmosfæren og gruppedynamikken som oppstår under et flere ukers rehabiliteringsopphold med andre kreftrammede. Ved å delta på rehabilitering etter kreftbehandling får du møte andre i samme situasjon. Og du får ulike redskaper og bedre innsikt i hva som kan vente deg i ditt «nye liv». De fleste vil oppleve at livet ikke blir som før. Dette er også et tilbud for deg som hadde kreft for mange år siden, og som har utfordringer med senskader etter behandlingen.

På www.helsenorge.no finner du mer informasjon om rehabiliteringstilbud, samt hvordan du søker; søk «rehabilitering kreft» og region/helseforetak.

Mange kommuner har lokale kreftkoordinatorer som har oversikt over hva som finnes av tilbud og muligheter der du bor. Her finner du oversikt over kreftkoordinatorer i kommunene: www.kreftforeningen.no/tilbud/kreftkoordinator-i-kommunen/

Se våre nettsider for oversikt over rehabiliteringstilbud  www.gynkreftforeningen.no/2022/01/rehabiliteringstilbud/

Pakkeforløp

Et pakkeforløp er et standard pasientforløp som beskriver organisering av utredning og behandling, kommunikasjon/dialog med pasient og pårørende, samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Formålet med pakkeforløp er at kreftpasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendige forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Blant annet sikrer pakkeforløp for livmorkreft at alle sykehus som behandler akkurat denne kreftformen skal ha regelmessige tverrfaglige beslutningsmøter, såkalt multidisiplinært team (MDT), for å sikre kvalitet i utredning og behandling. Det multidisiplinære teamet som skal utrede og behandle livmorkreft består vanligvis av gynekologisk onkolog, forløpskoordinator og radiolog. Ved behov konsulterer man onkolog med spesialutdanning i stråleterapi og eventuelt gastrokirurg.

Les mer om pakkeforløp for diagnostikk, behandling og oppfølging av
livmorkreft se www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/livmorkreft

Hva skjer innen forskning

For tiden fokuserer forskningen på mer presis molekylær diagnostikk av kreftsvulstene. Da blir man i større grad i stand til å skreddersy behandlingen slik at man kan unngå både overbehandling og underbehandling. I dag ser vi at en del pasienter blir overbehandlet og dermed får unødvendige og langvarige senvirkninger som fatigue og nevropati. På den annen side vil vi ikke havne i en situasjon der den som trenger mer omfattende behandling for residivfrihet og overlevelse, ikke får det (underbehandling). Man ønsker å finne molekylære markører som i størst mulig grad kan gruppere svulstenes risikoprofil.

Innen behandling av livmorkreft er det særlig den gruppen med spredning på diagnosetidspunktet eller med tilbakefall man konsentrerer seg om. I de senere år har det kommet flere nye medikamenter innen kreftbehandling. Mest kjent er immunregulerende medikamenter, og flere studier tyder på at livmorkreft med ustabilt DNA responderer gunstig på immunterapi. I tillegg er det lovende resultater med medikamenter som hemmer signalveier inne i cellene, såkalte proteinkinasehemmere. Vi forventer at dette er medikamenter som vil bli godkjent i Norge innen overskuelig fremtid. Som alltid må slik behandling nøye vurderes opp mot skadelige bivirkninger, og så langt synes dette å være akseptabelt.