Høring - NOU 2023: 5 Den store forskjellen 
I vårt svar trekker vi frem følgende hastesaker: 

  • Vi har i dag et Nasjonalt kompetansesenter for gynekologisk kreft som er vedtatt nedlagt i sin nåværende form uten at det er etablert en ny langsiktig organisering for å sikre fortsatt vekst i antall kliniske studier innen gynekologisk kreft. Helseregionene krangler om hvem som skal bære kostnaden, og det er i utgangspunktet anslått at det trengs i underkant av fem millioner kroner årlig for å sikre en grunnbemanning som et slikt nasjonalt, klinisk forskningssenter kan vokse ut ifra. Det er snakk om småpenger i en totalitet, og vi undres over at dette fortsatt kan skje. Vi vil også påpeke at det trengs et samlet kompetansesenter som har gynekologisk kreft og forskning på dette som sitt hovedområde. Å legge et slikt senter inn under et senter som også skal jobbe med andre former for kvinnerelatert kreft, vil bety at gynkreftområdet blir en salderingspost sammenlignet med større kreftområder som for eksempel brystkreft. 
  • Kvinnehelseutvalget påpeker at mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester. Et eksempel på dette er oppfølging av senskader etter gynekologisk kreft. Innen gynekologisk kreft kan slike senskader inntreffe mange år etter at behandlingen var over. Eksempler på dette kan være fatigue, lymfødem og nevropati. Psykiske utfordringer kan også være noe mange sliter med mange år etter at man er erklært «frisk» av selve kreftsykdommen. Mange senskader blir oversett eller feilbehandlet fordi hverken pasienten selv eller fastlegen forbinder dette med å være en komplikasjon etter kreftbehandlingen. Det er positivt at det den siste tiden er etablert Senskadepoliklinikker ved flere av landets sykehus, men kapasiteten hos disse er for lav. Vi mener også at det kreves spesialkompetanse for å se helheten i de senskader som kan ramme kvinner som er behandlet for gynekologisk kreft. Kapasiteten ved de senskadepoliklinikkene som er etablert må derfor snarest økes, og oppfølging av senskader må gis som et langsiktig tilbud med spesialister innen området fra spesialistsykehuset flere år etter at kreftbehandlingen er over. 
  • Generelt er kreft et område som er alt for lite belyst i Kvinnehelseutvalgets rapport. Vi ser at mange kvinner med gynekologisk kreft får stilt riktig diagnose alt for sent til tross for at de over lang tid har oppsøkt helsetjenesten med symptomer på noe de føler er galt. Spesielt er dette en utfordring for eggstokkreft som ofte er en snikende sykdom uten få konkrete symptomer. Mer alvorlige symptomer inntrer ofte når sykdommen har spredt seg og er uhelbredelig. Vi har fått rapport om at kvinner har oppsøkt fastlegen med diffuse smerter i mageregion og underliv uten å ha fått tilbud en grundig gynekologisk undersøkelse. Ofte har de blitt avfeid med at dette er vanlige plager knyttet til overgangsalder, at det er normalt å være sliten når man har passert 50 år etc. Det må gis et betydelig kompetanseløft til fastleger om gynekologisk kreft og hva som kan være symptomer på dette. Oppmerksomheten rundt kreftformer med diffuse symptomer må økes, og dette er et område som er alt for dårlig behandlet i Kvinnehelseutvalgets rapport.