Å være den som blir tilbake

Atle Knudsen

På scenen har sekretariatsleder Eddy Grønset og leder Siri Berg plassert seg på hver sin side av Atle Knudsen. Nede i salen sitter rundt 70 kvinner med gynkrefterfaring, og én eneste mann som er pårørende akkurat som Atle.

Atle Knudsen har laget tv-serier som Christiania magiske tivoliteater, Jul i Svingen, Vaffelhjarte, Orps og Zombie-Lars. Og nå altså Etterglød, om den livsglade og sprudlende Ester som får livmorhalskreft i 40-årspresang.

− Etterglød er ikke en serie om kreft, men om relasjoner mellom mennesker. Hva var grunnen til at du valgte kreft som rammen rundt fortellingen? spør Eddy Grønset?

− Serien kom med utgangspunkt i at jeg selv var pårørende etter Vera fikk påvist livmorhalskreft. Kan vi lage noe godt ut av det som har vært så vanskelig? Bruke det og lage en serie om livet om livsglede og livsbejaenhet? Det skulle ikke være en serie om kreft, men det var kreft det var mye snakk om under lanseringen. Etterglød er først og fremst en serie om livet, om det å leve her og nå.

Atle Knudsen samarbeidet med manusforfatterne Kjetil Indregaard og Mads Løken og skapte karakterene i serien ut fra egne og andres liv, og selv om Ester er ren fiksjon har hun fått kraften og selvoppholdelsesdriften som Vera hadde, forklarer Atle.

− Krefthistorien er små scener i serien og vi har brukt mye humor og letthet i de mørke scenene. I denne sesongen går det bra, sier regissøren til alle dem som ikke har turt å se Etterglød ennå.

«Vi lekte oss gjennom det verste»

Vera sto på Oslo S da en lege ringte og fortalte at hun var syk. Da hun kom hjem og fortalte om den dramatiske beskjeden snakket hun først om at nå kunne hun få tid til å skrive de bøkene det aldri ble tid til. Til cellegiftbehandlingene så hun for seg rolige stunder med strikketøy og kaffe.

Atle Knudsen opplevde at ektefellen Vera Micaelsen var den som holdt motet oppe for alle rundt. I NRK-serien Etterglød har Atle hentet mye fra eget liv og erfaringer om hvordan alvorlig sykdom rammer og påvirker hele familien. Foto: Eirill Kristiansen

− Vi prøvde å gjøre dette som noe positivt, og det høres absurd ut når man får en sånn sykdom. Da hun fikk den første beskjeden om at hun var blitt syk var innstillingen hele tiden at «dette skal vi komme oss gjennom!» Vi var nysgjerrig på alt vi skulle møte, på alt som finnes inne på Radiumhospitalet og på alle menneskene vi skulle bli kjent med. Vi lekte oss gjennom det verste. Det var selvsagt tungt og alvorlig, men det var mye latter på rommet vårt.

Atle forteller om hvordan dette hjalp dem gjennom mye av det som var tungt i starten. Vera ble friskmeldt, men så kom tilbakefallet som lå sånn til at det var vanskelig å behandle. Hun tålte ikke strålebehandlingen, som førte til ødelagte tarmer, og i «40-årspresang» fikk hun stomi.

Møter som bruker opp energien vi ikke har

Det Atle husker som negativt og vanskelig var alle gangene de måtte tilbake på sykehuset, når det var vondt i kroppen, når det måtte brukes blålys for å rekke fram i tide. Da var det alltid nye ansikter, nye leger som ikke hadde åpnet rapporten fra innleggelsen noen dager i forveien. Sånne møter som bruker opp den energien man ikke har.

− Jeg husker at jeg nesten var aggressiv, for det er en voldsom påkjenning å være der og være pårørende. Heldigvis er yrket mitt å snakke med folk om følelser for å lage følelser, sånn at jeg som mann er sjelden vare har jeg skjønt.

Alt ble mye lettere da Vera fikk egen koordinator på Ahus.

− Dette er antakelig første gang det er laget en dramaserie om kreft og det å være pårørende. Hvordan opplevde du å være den som sto nærmest? vil Eddy vite.

− Det var voldsomt. Vi ante ingen ting, vi skjønte ikke mye av alle de rare medisinnavnene og alt vi skulle gjennom. Jeg var den som ikke var syk og måtte holde alle oppe. Jeg tok også jobben som sekretær og var den som hjalp til med å få informasjon gjennom hele pakkeforløpet. Jeg var med på alle møter og prøvde å være det klare hodet oppi det hele. Ta telefoner, søke informasjon og forholde seg til dette systemet.

Vi var veldig tosomme gjennom det hele, og vi ble vel sett på som én.

«Det var fint helt til det ikke gikk lenger»

I Etterglød blir det seksuelle vanskelig og problematisk for Ester og mannen. Har du noe av dette fra deres erfaringer?

− Det blir vanskelig når ting går i stykker der nede. Vi kunne tulle litt med at dette hadde blitt ganske vanskelig, men sex kan gjøres på mange vis og vi hadde det veldig fint. Fint helt til det ikke gikk lenger.

Leder i Gynkreftforeningen, Siri Berg, tar mikrofonen på scenen og forteller om undersøkelsen foreningen har gjort blant medlemmene. Der svarer 40 prosent at de ikke har klart å komme tilbake i jobb etter behandling, mens åtte av ti har senskader.

− Det gjør noe med hverdagen, og det er mange som kjenner på senskader. Det er lite informasjon å hente, og når vi møter venner og kjente får vi høre at vi ser så friske ut. For det vises ikke på oss, sier Siri.

− Alle historier handler om at noen får kreft og så går det enten skikkelig bra eller så går det dårlig, svarer Atle og er enig i Siri sine betraktninger.

− Da vi holdt på med det første pakkeforløpet visste vi ikke om alt som skulle komme etterpå, og man klarer selvsagt ikke å sette seg inn dette heller. Men det er lite informasjon om senskadene. Vi tenkte at nå kommer vi til engler og guder inne på Radiumhospitalet som skal redde oss. Så skjønte vi etter hvert at vi fortsatt er i «middelalderen», for man skyter på kreftcellene med kanoner og det skader kroppen. Vera tålte ikke stråling, så tarmene ble ganske sprø, og i førtiårsgave fikk hun stomi. Og fatigue selvfølgelig, og alt av senskader som ikke blir fortalt om underveis.

Til tross for senskader og tilbakefall er Ester i serien den som ser lysere på livet enn dem som står rundt? Er det hentet fra Vera?

− Ja, det er inspirert fra eget liv. Vera hadde en vanvittig positiv kraft og hun tok oss alle gjennom dette, inkludert hele familien og alle vennene.

Tekst og foto: Harald Herland