Tibialisstimulering for tarmplager

Lege Aron Willems som jobber i selskapet Quintet som blant annet selger dette utstyret, forteller at tibialisstimulering er en behandlingsform der man bruker en elektrostimulator sammen med hudelektroder i form av klistrelapper på foten. Disse stimulerer en nerve som har forgreininger helt fra ryggmargen. Denne nerven har felles utspring med det som forsyner bekkenet, som blant annet tarm og blære.

– Behandlingen er mest etablert for de som har overaktiv blære, med økt vannlatingstrang og som for eksempel må mye opp på natten for å tisse. Behandlingen påvirker nerveforsyningen til blæren som gjør at man roer den ned, forteller Willems.

 Det samme prinsippet gjelder for tarmen. At man føler økt trang til å gå på do er vanlig etter både stråleskader og cellegift. Da haster det gjerne med å komme på do og man klarer ikke alltid å holde seg. Noen har også anal inkontinens/avføringslekkasje.

– Dette kan forring livskvaliteten betraktelig. Mange bruker bleier, må planlegge hele dagen rundt do-besøk eller unngår sosiale settinger. Det er en tilstand som trolig er underdiagnostisert, fordi mange kvier seg for å ta det opp med legen, påpeker Willems.

Utspring fra akupunktur

Tibialisstimulering er noe man faktisk har holdt på med helt siden 80-tallet. Behandlingen begynte med at man satte nåler i huden for å treffe nerven. I dag bruker mange elektroder i stedet.

– Det høres nesten ut som akupunktur?

– Ja, det har sitt utspring fra alternativ medisinen og akupunktur, og har etter hvert funnet veien til skolemedisin.

– Hva skjer i kroppen under stimulatorbehandlingen?

– Teorien er at man sender strømsignaler gjennom hudelektrodene. Nervene fungerer som strømledninger og sender signaler til ryggmargen. Dette påvirker samspillet mellom det viljestyrte og det ikke-viljestyrte nervesystemet. Mekanismen for å ha vanlig kontinens og tarmtømming, å få beskjed når du skal på do og klare å undertrykke disse signalene, hvis det ikke passer – er egentlig veldig komplisert. Det skal ikke så mye til før man får en utfordring knyttet til dette. Nervesystemet jobber sammen i en veldig finjustert balanse. Det er denne balansen som påvirkes under tibialisstimulering.

Nervesystemet påvirkes

Hvorfor har tibialisstimulering gått så under radaren for mange?

Aron Willems forteller at elektrostimulering som behandlingsintervensjon ikke er så godt kjent. Dette er derimot brukt mye for pasienter med stress-inkontinens, der gynekologene er vant til elektrostimulatorer for å styrke bekkenbunnen.

– Når det gjelder tibialisstimulering er det nervesystemet og ikke muskulaturen som påvirkes. Selv om samme apparat kan brukes, er dette en litt nyere behandlingsintervensjon. Dette brukes også mye mer for blære enn for tarm, først og fremst fordi gynekologene er mer kjent med denne typen intervensjon.

Mildt og snilt

Willems fremhever at tibialisstimulering har lite bivirkninger og er lite invasivt. Det er et «mildt og snilt» forsøk på å få bukt med disse plagene, sammenlignet med mange andre typer intervensjoner som medikamenter som kan ha mye bivirkninger eller kirurgisk implanterte elektroder.

– Hva betyr behandlingen i praksis?

– Hvis man skal ha behandling med nåler (noen steder er det praksis å bruke nåler) er det en poliklinisk behandling. Det vil si at man reiser inn til sykehuset en gang i uka, der man får hjelp av en stomi-sykepleier eller uroterapeut til å sette på nålene. Behandlingen varer i 20 minutter.

– Hvis man gjør det som hjemmebehandling med hudelektroder, setter du selv på deg klistrelappene. Dette får du instruksjon om hvordan du skal gjøres. Behandlingen varer også her i 20 minutter, men kan gjøres så mye som fem ganger i uka. Apparatet kjører gjennom et program, mens du selv kan gjøre andre ting, som å se på TV. Man merker kun litt kribling under hudelektrodene, ifølge Willems.

Store regionale forskjeller

Tibialisstimuleringsapparatene går via spesialisthelsetjenesten. Som regel er det på sykehuset de derfor vurderer om behandlingen er aktuell for den enkelte pasient. Willems forteller at det dessverre er store regionale forskjeller.

– Noen steder tilbys tibialisstimulering uten at du selv spør, andre steder er de overhodet ikke kjent med det. Opplever man å ikke få et tilbud om det, kan man ta kontakt med fysioterapeut som har kompetanse innen elektrostimulering. Det finnes en liste over disse på Quintet.no, som er landsdekkende. Der kan man se hvem som er tilgjengelig for ditt nærområde og selv ta kontakt. Du trenger ikke henvisning. Det står også hvem som har kommunalt driftstilskudd og ikke, uten at det er de helt store prisforskjellene.  

– Hva gjør en fysioterapeut med kompetanse innen elektrostimulering?

– Det er viktig å få en god utredning. Fysioterapeuten kan vurdere hva som egentlig er problemet, om det er lekkasjeproblematikk, muskulatur e.l. De kan også henvise til sykehuset hvis de trenger en «second opinion». 

Lite penger – få studier

Legen trekker frem at tibialisstimulering, som tross alt har eksistert en stund, er en billig behandling som trolig er lite kjent nettopp fordi det ikke er mye penger i det.

– Det betyr også at det er lite forskning på det. Vi vet at det er god evidens for at det fungerer, men skulle ønske at det også fantes store internasjonale studier, som for eksempel så på effekten hos gynkreftpasienter. De studiene er vanskelig å få til, fordi det ikke er noen store økonomiske krefter bak.

– Kan behandlingen betraktes som revolusjonerende?

– Dette handler ikke om en medisinsk revolusjon, men om at vi må endre måten vi tenker på og bruke kompetansen som finnes der ute. Kunnskapen har eksistert lenge, men når ikke ut til de som trenger det.­

Mer kunnskap om bekkenbunn

Willems beskriver tibialisstimulering som et lite invasivt tiltak som sannsynligvis bør komme tidligere som forslag.

– Leger er flinke til mye, men bekkenbunn er nok ikke det vi er best på. Å få spisskompetanse inn for å kartlegge bekkenbunsfunksjonen tidlig i et forløp, er viktig.

–Hvor god effekt har tibialisstimulering?

–Det er veldig individuelt. Cirka 40 prosent har god effekt, hvis de gjennomfører behandlingen slik de skal. Det innebærer som regel 12 ukers behandlingsperiode, før man vurderer effekten. Siden fortsetter man gjerne i 6 måneder før det trappes ned. En liten runde med vedlikeholdsbehandling hjemme etter ett år, er vanlig. Det finnes solskinnshistorier som går fra at man er invalidisert til å bli helt bra, smiler Aron Willems.

Tekst: Kjersti Juul
Foto: Quintet