Motivasjonen for forskningsprosjektet hun holder på med, bunner i et ønske om å undersøke forbindelsen mellom litteratur og helse. 

– Jeg så et behov for et mer kreativt tilbud innen kreftbehandling. Noe som ikke bare er fokusert på det fysiske, men på det psykososiale; Å få hjelp til å håndtere det å leve med kreftsykdom og bearbeide opplevelsene rundt det, men også et tilbud som ikke har direkte fokus på kreften, forteller Tine Riis Andersen.

Hun er stipendiat ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning ved Universitetet i Stavanger, der hun forsker på såkalt «shared reading». Metoden er opprinnelig utviklet i England, men har de senere årene bredt seg til flere land – nå også Norge. I motsetning til vanlige lesesirkler, har gruppen en leder som leser en skjønnlitterær tekst høyt, for så å lede samtalen i etterkant. Det stilles ingen krav til deltagerne. De vet på forhånd ikke hvilken tekst som skal leses, praten tar form som en åpen samtale og ikke noen tekstanalyse.

Aktiv deltager – få krav

Muligheten for å komme til Vardesenteret, drikke en kopp kaffe og snakke sammen finnes allerede, men det krever at man er en sosial person og det blir fort mye snakk om sykdom, ifølge Andersen

– Å samles rundt en tekst gir folk noe å holde fast i og snakke ut fra, uten at man behøver å fortelle om seg selv, påpeker hun. 

At det finnes diverse kurs og foredrag man får tilbud om i løpet av et pasientforløp er bra, ifølge Andersen. Lesegruppene hun forsker på er likevel noe ganske annet – befriende fri for «kravet» om at man skal lytte og tilegne seg kunnskap. 

– I disse gruppene er man en aktiv deltager, det er ikke noe som skal læres, men man kan få nye tanker, ideer og perspektiver, forteller hun.

Et trygt fristed

I forskningsprosjektet satte hun opp to lesegrupper – en på Vardesenteret i Stavanger og en online-gruppe med til sammen 12 deltagere, som møttes en gang i uken i løpet av en 16-ukers periode. Gruppene ble ledet av en bibliotekar som var opplært i «shared reading». 

Selv tok Andersen rollen som deltagende observatør. 

– I motsetning til tradisjonelle lesesirkler, har det vært viktig at deltagerne ikke skal forberede seg eller prestere noe, men bare komme som de er. Å skape et trygt fristed, der de kan slappe av, er essensielt. «Shared reading» har stor fleksibilitet, det er korte tekster som også passer for de som har konsentrasjonsproblemer, forteller Andersen.

Lyst til å dele

Seansen varer i en og en halv time. Ingen av tekstene handler om kreft, men kan ha relevante temaer som for eksempel «livsforandring» eller «uklare sitasjoner».

– Tekstene traff mange av deltagerne og ga dem lyst til å dele sine tanker og opplevelser på en mer naturlig måte. De opplevde å kunne bruke litteraturen som et redskap til gode samtaler om sin egen situasjon, men også om livet generelt, forteller Andersen. 

Flere av deltagerne opplevde aktiviteten med å lytte og lese samtidig som god kognitiv trening.

– Det ga en boost til lesegleden, som opplevdes inspirerende og motiverende. Noen gikk for eksempel hjem og googlet forfatteren og fant frem flere verk de ville lese. Mange opplevde det som en form for mindfulness, hvor de kunne være i nuet, slippe bekymringer og bare være til stede i den gode teksten.

Sterke leseopplevelser

Den sosiale delen av «shared reading» var essensiell for deltagerne; Å være en del av et fellesskap og oppleve at de selv kunne bidra med noe og være en viktig stemme i lesegruppen. 

Deltagerne hadde mange sterke leseopplevelser som frembrakte minner fra livet. 

– Selv om tekstene ikke handlet om kreft, skapte deltagerne ofte en forbindelse til sin nåværende livssituasjon. På den måten ga novellene og diktene dem et språk, nye perspektiver og bilder de kunne knytte til egne erfaringer, påpeker forskeren

Holdepunkter i livet

For mennesker som ikke har vært alvorlig syke, er døden noe abstrakt. Dette er derimot lesere som har hatt dødelighet tett på, og vet hva det betyr rent kroppslig. 

– Da har man kanskje ekstra behov for å skape mening og noen holdepunkter i livet, der tekstene kan bli betydningsfulle på en helt annen måte, påpeker Andersen. 

– Hvorfor er det så lite fokus på den psykiske helsen til mennesker som er/har vært i kreftbehandling?

 Det er et litt for stort spørsmål til at jeg tør å kommentere det uten å si noe for generaliserende. Ofte får man tilbud som ikke handler om kreft i det hele tatt (yoga for eksempel) eller tilbud som utelukkende handler om kreft. Lesegruppene er derimot en mellomting, noe mange opplever som unikt. Det er både et pusterom og en indirekte måte å dele og bearbeide noen erfaringer, og dermed kan deltakerne også selv bestemme hvilket rom de vil ha – om det skal være helt fritt for kreften deres, eller om de trenger å dele noen erfaringer og hvor mye de vil dele. Det er plass til begge deler.

 

Et fascinerende fellesskap

«Shared reading» opplevdes som en forfriskende åpenbaring, da Bente Hjelm var under behandling for livmorhalskreft. 

Bente Hjelm– Da jeg ble syk, ble jeg opptatt av å skape en meningsfull hverdag. Hvorfor skal man stå opp hvis man ikke har noe å finne på? Jeg sa ja til alt som kunne bidra til innhold og struktur på hverdagene. Slik ble jeg også en del av «shared reading», smiler Bente Hjelm. 

Hun var under cellegiftbehandling for livmorhalskreft, da hun deltok på lesegruppen for halvannet år siden. En opplevelse hun beskriver som klart helsefremmende. 

Interessante refleksjoner

Etter å ha vært kreftsyk over lang tid, har evnen til å holde fast ved det hun har lest blitt dårlig. Varer boken over flere dager og uker husker hun lite. 

– At tekstene ble lest høy for meg, var veldig behagelig. Jeg har forøvrig aldri brydd meg om hverken dikt eller noveller. At jeg er en konkret person ble veldig tydelig i møte med dikteren Hans Børli. Dikt blir fort hinsides min fornuft. Men da sjokket over alt det rare som har blitt skrevet hadde lagt seg, skled opplevelsen over i ren fascinasjon. Jeg er sosialarbeider og liker å omgås andre. Å sitte der med folk du ikke engang visste hva het og høre deres umiddelbare tanker og refleksjoner, var utrolig interessant, forteller Hjelm.

Etterlengtet «input» i livet

Hun beskriver «shared reading» som en særegen og fin måte å være sammen med folk du ikke kjenner.

– Man trenger ikke ha noe felles referansepunkt, like hverandre eller ha lignende interesser. Du er der bare i kraft av dine refleksjoner, påpeker hun.

At ingen av tekstene handlet om hverken sykdom eller død, opplevdes befriende fint, ifølge Hjelm.

– Når du er under kreftbehandling, har du ikke så mange «input» i livet. Man blir riktignok sykt god på nyheter, fordi TV blir så stor del av livet når jobben forsvinner. Fra et slikt perspektiv ble det å få andres historier og tanker gjennom lesegruppene utrolig spennende! Ikke alle deler, men det trenger man heller ikke.