Litteratur + helse = sant

Motivasjonen for forskningsprosjektet hun holder på med, bunner i et ønske om å undersøke forbindelsen mellom litteratur og helse. 

– Jeg så et behov for et mer kreativt tilbud innen kreftbehandling. Noe som ikke bare er fokusert på det fysiske, men på det psykososiale; Å få hjelp til å håndtere det å leve med kreftsykdom og bearbeide opplevelsene rundt det, men også et tilbud som ikke har direkte fokus på kreften, forteller Tine Riis Andersen.

Hun er stipendiat ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning ved Universitetet i Stavanger, der hun forsker på såkalt «shared reading». Metoden er opprinnelig utviklet i England, men har de senere årene bredt seg til flere land – nå også Norge. I motsetning til vanlige lesesirkler, har gruppen en leder som leser en skjønnlitterær tekst høyt, for så å lede samtalen i etterkant. Det stilles ingen krav til deltagerne. De vet på forhånd ikke hvilken tekst som skal leses, praten tar form som en åpen samtale og ikke noen tekstanalyse.

Aktiv deltager – få krav

Muligheten for å komme til Vardesenteret, drikke en kopp kaffe og snakke sammen finnes allerede, men det krever at man er en sosial person og det blir fort mye snakk om sykdom, ifølge Andersen

– Å samles rundt en tekst gir folk noe å holde fast i og snakke ut fra, uten at man behøver å fortelle om seg selv, påpeker hun. 

At det finnes diverse kurs og foredrag man får tilbud om i løpet av et pasientforløp er bra, ifølge Andersen. Lesegruppene hun forsker på er likevel noe ganske annet – befriende fri for «kravet» om at man skal lytte og tilegne seg kunnskap. 

– I disse gruppene er man en aktiv deltager, det er ikke noe som skal læres, men man kan få nye tanker, ideer og perspektiver, forteller hun.

Et trygt fristed

I forskningsprosjektet satte hun opp to lesegrupper – en på Vardesenteret i Stavanger og en online-gruppe med til sammen 12 deltagere, som møttes en gang i uken i løpet av en 16-ukers periode. Gruppene ble ledet av en bibliotekar som var opplært i «shared reading». 

Selv tok Andersen rollen som deltagende observatør. 

– I motsetning til tradisjonelle lesesirkler, har det vært viktig at deltagerne ikke skal forberede seg eller prestere noe, men bare komme som de er. Å skape et trygt fristed, der de kan slappe av, er essensielt. «Shared reading» har stor fleksibilitet, det er korte tekster som også passer for de som har konsentrasjonsproblemer, forteller Andersen.

Lyst til å dele

Seansen varer i en og en halv time. Ingen av tekstene handler om kreft, men kan ha relevante temaer som for eksempel «livsforandring» eller «uklare sitasjoner».

– Tekstene traff mange av deltagerne og ga dem lyst til å dele sine tanker og opplevelser på en mer naturlig måte. De opplevde å kunne bruke litteraturen som et redskap til gode samtaler om sin egen situasjon, men også om livet generelt, forteller Andersen. 

Flere av deltagerne opplevde aktiviteten med å lytte og lese samtidig som god kognitiv trening.

– Det ga en boost til lesegleden, som opplevdes inspirerende og motiverende. Noen gikk for eksempel hjem og googlet forfatteren og fant frem flere verk de ville lese. Mange opplevde det som en form for mindfulness, hvor de kunne være i nuet, slippe bekymringer og bare være til stede i den gode teksten.

Sterke leseopplevelser

Den sosiale delen av «shared reading» var essensiell for deltagerne; Å være en del av et fellesskap og oppleve at de selv kunne bidra med noe og være en viktig stemme i lesegruppen. 

Deltagerne hadde mange sterke leseopplevelser som frembrakte minner fra livet. 

– Selv om tekstene ikke handlet om kreft, skapte deltagerne ofte en forbindelse til sin nåværende livssituasjon. På den måten ga novellene og diktene dem et språk, nye perspektiver og bilder de kunne knytte til egne erfaringer, påpeker forskeren

Holdepunkter i livet

For mennesker som ikke har vært alvorlig syke, er døden noe abstrakt. Dette er derimot lesere som har hatt dødelighet tett på, og vet hva det betyr rent kroppslig. 

– Da har man kanskje ekstra behov for å skape mening og noen holdepunkter i livet, der tekstene kan bli betydningsfulle på en helt annen måte, påpeker Andersen. 

– Hvorfor er det så lite fokus på den psykiske helsen til mennesker som er/har vært i kreftbehandling?

– Det er et litt for stort spørsmål til at jeg tør å kommentere det uten å si noe for generaliserende. Ofte får man tilbud som ikke handler om kreft i det hele tatt (yoga for eksempel) eller tilbud som utelukkende handler om kreft. Lesegruppene er derimot en mellomting, noe mange opplever som unikt. Det er både et pusterom og en indirekte måte å dele og bearbeide noen erfaringer, og dermed kan deltakerne også selv bestemme hvilket rom de vil ha – om det skal være helt fritt for kreften deres, eller om de trenger å dele noen erfaringer og hvor mye de vil dele. Det er plass til begge deler.