Fikk livmorkreft som 21-åring
Livmorkreft endret fremtiden for Tonje Becher Bjerkelund da hun ble rammet som 21-åring.
– Du er den eneste som bor i kroppen din. Du kjenner den best. Jeg oppfordrer kvinner, uansett alder, til å oppsøke lege og kreve undersøkelse dersom man opplever endringer eller ubehag i underlivet!
Ble ikke tatt på alvor
Da Tonje fikk diagnosen hadde hun hatt symptomer i 1,5 år, men ikke blitt tatt på alvor. Blødninger mellom mens, etter samleie og under gynekologiske undersøkelser ble avfeid av legen som ufarlig.
– Du er ung og overvektig sa legen til meg. Selv om jeg følte at noe var galt så trodde jeg også på legen. Jeg var jo veldig ung, og jeg var overvektig, så kanskje legen hadde rett? I dag skulle jeg ønske at jeg hadde vært mer selvsikker på det at jeg kjenner kroppen min best. Jeg skulle ønske at jeg hadde stått mer på mitt og insistert på flere undersøkelser. Det gjør vondt at jeg kunne hatt et annet liv i dag om kreften hadde blitt oppdaget tidligere.
Rammer over 800 kvinner hvert år
Det er svært sjeldent at så unge kvinner som Tonje rammes av livmorkreft. Årlig får omtrent 800 diagnosen, og oftest rammer denne kreftformen kvinner som har kommet i overgangsalderen. Gjennomsnittsalderen er 65 år. Blødninger mellom menstruasjoner, eller ekstra kraftig menstruasjon, hos yngre kvinner som ikke er i overgangsalderen, er en av symptomene på livmorkreft. Andre symptomer kan være blødning fra livmor eller skjeden etter overgangsalderen, pusslignende eller vandig utflod, menstruasjonslignende smerter, eller livmorbetennelse etter overgangsalder.
#Kjennetter: Unormale blødninger skal alltid utredes for kreft
Stort sjokk!
Et sterkt barneønske, samt de hyppige blødningene, førte til at Tonje etterhvert ble henvist til Akers hus Universitetssykehus for utredning. Men fokuset lå på å få kontroll på syklusen hennes, og det tok et halvt år før hun ble tatt på alvor. På dette tidspunktet hadde hun voldsomme blødninger, kastet opp og besvimte. Etter flere biopsier fortalte legene at de hadde funnet et stort område i livmoren med kreftceller.
– Det var et enormt sjokk. Ingen hadde nevnt ordet «kreft» for meg tidligere.
Siden Tonje i høyeste grad var i fertil alder og hadde et stort ønske om å få barn ble hun satt på en hard hormonbehandling i åtte måneder i samarbeid med Radiumhospitalet. Behandlingen så ut til å ha god effekt, og etter et år var det ingen tegn til kreftceller i livmoren lenger. Tonje ble rådet til å komme i gang med livet sitt igjen og å forsøke å bli gravid så fort som mulig. Men etter få måneder var kreftcellene tilbake.
Måtte fjerne livmoren
– Det eneste jeg har drømt om hele livet er å bli mamma. Når kreften kom tilbake ville legene ta fra meg den muligheten for alltid. Jeg ba de om å gi meg alt annet – cellegift, strålebehandling, hva som helst – bare la meg beholde livmoren. Det var fryktelig vanskelig.
Legene forklarte at dersom de forsøkte med stråling og cellegift så vil dette også kunne ødelegge fertiliteten til Tonje, og de visste ikke om det ville ta knekken på kreften. Et knapt år etter at hun fikk diagnosen ble livmor og eggledere fjernet.
– Man gjør det man må. Det at jeg måtte fjerne livmoren og mistet muligheten til å få biologiske barn var nesten den største sorgen. Det var en dypere sorg enn at jeg hadde kreft.
Frisk – men allikevel ikke
I dag er Tonje 31 år og selv om hun er friskmeldt fra kreftdiagnosen så preger den fortsatt livet hennes i stor grad. Hun sliter med kraftig fatigue, og er derfor uføretrygdet.
– Jeg må konsentrere meg å finne en balanse i hverdagen mellom aktivitet og hvile. Det er vanskelig. Jeg har kjent på slitenheten og skjøvet den unna i flere år. Det verste jeg vet er å si at jeg er sliten, men det må jeg lære meg.
Egne og andres forventinger rundt det å bli friskmeldt har hun også kjent på.
– Når man er så ung så dreier mye seg om at man skal fortsette livet og være takknemlig for at man lever. Men jeg tror man må akseptere at man har et liv før sykdommen og så har man et liv etter kreftsykdommen. Og det er et liv man må tilpasse seg til. Det er en stor sorg at jeg føler at jeg har mistet den jeg var før kreften og nå må leve totalt annerledes, med flere forhåndsregler.