En veiviser i livet

– Jeg ble kjent med ei i lokallaget som var likeperson. Vi hadde mange gode samtaler da jeg var syk. Jeg fikk både tips og råd og svar på mye av det jeg lurte på, forteller Mette Dischington som bor i Harstad.

Hun fikk behandling for livmorhalskreft med spredning i 2017. Etter «full pakke» med stråling og cellegift har Dischington vært kreftfri, men har mange senskader. Nylig trådte hun selv inn i rollen som likeperson for Gynkreftforeningen.

– Hvorfor er det så verdifullt å snakke med en likeperson?

– Fordi man som pasient har møtt et helsevesen som er litt begrenset. Man har ofte mange spørsmål legene kanskje ikke er de rette til å svare på, og man føler det er for dumt å ringe for de ulike «småtingene» man lurer på. Samtidig er det ting man ikke vet, som for eksempel at det å hovne opp i foten kan være en senskade. En likeperson skal ikke sette noen diagnose, men råde en til å sjekke det ut hos legen. Det er mye jeg selv aldri hadde kommet til å ta tak i, hadde det ikke vært for at jeg hadde en likeperson som veiledet meg. At årsaken til at jeg hele tiden følte meg trøtt og sliten kunne være fatigue, var for eksempel noe jeg ikke ante. Hadde jeg ikke blitt tipset om at jeg burde be om henvisning til senskadesenteret, hadde jeg kanskje bare ligget på sofaen den dag i dag. Det var virkelig noe som forandret livet mitt, forteller Dischington.

Hun påpeker at en likeperson gir tips til veien videre, snarere enn å gi masse svar. En likeperson kan hjelpe deg til å akseptere situasjonen du står i, eller gi råd til hvor du bør henvende deg hvis det er ting som kan løses. Dessuten er den psykiske biten en stor del av likepersonsarbeidet.

– Det er lettere å dele mørke tanker med en utenforstående. Det er noe man gjerne ikke vil at familie og venner skal «brukes opp på». En likeperson er et levende eksempel på at det finnes en vei ut av det. At selv om du er i en ganske jævlig situasjon, så kan det bli bedre.

Som likeperson bør du vite om mulighetene som finnes, for å kunne være en veiviser for den syke, ifølge Dischington.

– Om det finnes kreftkoordinator i kommunen din, om det er Vardesenter, om Kreftforeningen har temacafe eller om det finnes behandling for det man sliter med – er ting likepersoner kan tipse om. Det gjør at folk kommer seg på en bedre plass. Jobben vår er først og fremst å hjelpe til at man kommer seg videre i livet, påpeker Dischington.

– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– At du er en god lytter er det aller viktigste. Det er viktig at den du snakker med får tømt seg, samtidig er det viktig å stille gode spørsmål. Noe som får dem til å tenke og kanskje se litt løsninger selv. Å ha litt kunnskap om hvem som kan hjelpe videre, hvis man for eksempel ser at noen har det veldig tungt, kommer fint med. Det er viktig å være klar over sine egne begrensninger, og i et slikt tilfelle råde til å oppsøke psykolog.

– Er det en samtale du husker spesielt godt?

– Siden jeg er såpass fersk i rollen som likeperson, har jeg bare rukket å ha en samtale. Jeg snakket med en veldig positiv dame. Hennes største problem var dårlig samvittighet fordi hun ikke hadde stilt opp på møtene våre (grunnet tilbakefall).  Hun burde jo så klart bruke tid på å være hjemme med familien, og jeg forsøkte å fjerne den dårlige samvittigheten hennes. Å bruke tiden på det som gir en mest glede er viktig. Dessverre gikk hun bort, og det er nok en samtale jeg kommer til å huske resten av livet.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Vi må nå ut til Helsevesenet! Etter behandling føler mange seg veldig overlatt til seg selv. Hadde de bare fått med seg et kort eller litt informasjon om at det finnes likepersoner, at det er noen å snakke med som har vært igjennom det samme som deg, hadde mye vært gjort.