Ut av ingenmannsland
May Slettan beskriver tiden etter kreftbehandling som å befinne seg i «Ingenmannsland». Tappet for energi og med en utmattende uro for tilbakefall.
I dag videreutdanner hun seg til å bli prest ved hjelp av Kreftkompassets mentorprogram.
Noe var galt
Sommeren 2016 oppdaget May Slettan at noe var galt. Hun skulle til konisering etter å ha fått påvist uregelmessigheter etter celleprøve.
– Da hadde jeg allerede vært til konisering i 2011. For i cirka ti år hadde jeg vært til ekstra kontroll hvert hele eller halve år på grunn av celleforandringer. Jeg fryktet ingen ny konisering og tenkte at det kun dreide seg om et raskt, lite inngrep, forteller Slettan om opplevelsen for fem år siden.
En lengre periode med sykemelding var over og hun så frem til den kommende sommerjobben, da beskjeden om livmorhalskreft slo ned som en bombe.
– Hva gikk gjennom hodet ditt da du fikk kreftbeskjeden?
– Jeg husker godt at jeg var på brannøvelse i bygget der jeg skulle jobbe, da telefonen kom. De fortalte at de hadde oppdaget kreft i det snittet de hadde tatt ved koniseringen. Jeg var totalt uforberedt på beskjeden. Hvor ble det av resten av de som deltok på brannøvelsen? Jeg må finne dem igjen og fortsette brannrunden, var de urasjonelle tankene som for gjennom hodet mitt. Jeg hørte bare delvis hva som ble sagt i andre enden av telefonen, men oppfattet at jeg ville bli innkalt til forskjellige kontroller og antagelig måtte gjennom en operasjon om tre uker.
Senskader etter kikhullsoperasjon
Hvis det viste seg at operasjonen ikke kunne ta alt, var det snakk om stråling i etterkant.
Slettan skulle få kikhulloperasjon, og ble fortalt at dette var en langt mindre belastning for kroppen.
– Jeg ble 50 år dette året og ønsket at de fjernet eggstokker og livmor, for å forsikre meg mot at kreft kunne komme tilbake i underlivet. Ved utskrivelse fikk jeg ufullstendige opplysninger som ikke stemte overens med virkeligheten. Gynekologen som skriver meg ut sier jeg får to uker sykemelding, da jeg raskt vil føle meg frisk og fin igjen siden det bare har vært en kikhullsoperasjon. Det tok imidlertid to måneder før jeg følte at jeg ikke kjente på smerter eller ubehag etter operasjonen. Det skapte en voldsom bekymring at situasjonen min opplevdes så annerledes enn det jeg ble forespeilet av legene. I ettertid har jeg skjønt at arrvev skal gro sammen osv. Det er helt naturlig at senskader kan oppstå også etter en slik operasjon. Å få en kreftdiagnose utløser en sjokkreaksjon.
Utmattende uro
Slettan fikk tilbakefall året etter som følge av HPV-viruset.
– Om viruset fortsatt var i kroppen eller hadde oppstått på nytt får jeg aldri svar på, men det var i hvert fall HPV-viruset som ble oppdaget – nå i slimhinnene i skjeden, forteller Slettan.
Seks uker stråling og ukentlig støttebehandling med cellegift var et faktum.
– Hvordan merket du denne behandlingen på kroppen?
– Jeg ble veldig sliten, fikk fatigue og en opplevelse av å befinne meg i «Ingenmannsland». Samme år kom det ut en bok med det navnet, som handler om den følelsen man kan få som følge av senskader. Jeg gjenkjente ikke det livet jeg hadde hatt før. Jeg hadde hatt perioder med depresjon tidligere, og trodde jeg skulle vært forberedt, men denne gangen orket jeg virkelig ingenting. Ikke å gå til postkassa engang. Kreften skapte en utrygghet, og jeg var livredd før hver etterkontroll. Å hele tiden kjenne på den urovekkende følelsen «hva skjer?» var utmattende, påpeker Slettan.
Pustepauser i hverdagen
I en vanskelig tid hjalp det å vite om kommunens mange tilbud med blant annet trening hos fysioterapeut og mulighet til å få snakke med psykiatrisk sykepleier. Slettan skjønte at hun måtte be om hjelp.
– Jeg klarte ikke å ta tak i ting selv, det var nesten som jeg var paralysert. Under behandlingsperioden hadde jeg fått beskjed om at det var lurt med normalt matinntak for at kroppen skulle respondere bra på behandlingen. Jeg la på meg, men dette fortsatte også etter behandlingen. Jeg strever med at det ikke er så lett å gå ned i vekt igjen. Kroppen responderte ikke like godt på trening heller. I dag er jeg mest opplagt på formiddagen. Jeg er sjelden ute på kveldstid og passer på å legge inn pustepauser i hverdagen. De gangene jeg ikke klarer å ta hensyn, møter jeg fort veggen, forteller Slettan.
Hold fast på jobbdrømmen
Hun er vant til å ha mange jern i ilden. May Slettan har bakgrunn som lærer og kateket, og har etter sykdomsperioden gått i gang med å videreutdanne seg til prest.
– Jeg sliter med konsentrasjonen etter behandling, men målet er å fullføre selv om jeg bruker noe lengre tid enn normalt, forteller hun.
– Kan du dra nytte av sykdomserfaringen i prestegjerningen?
– Jeg tror erfaringen fra å ha vært syk, er noe som kan berike mitt møte med mange i jobben som prest. Det var faktisk etter et tre ukers rehabiliteringsopphold på Unicare Røros, at jeg fikk tips fra en sosionom om å holde fast ved ønsket mitt om å bli prest, til tross for at dette virket urealistisk seks måneder etter kreftbehandlingen.
En mentor ved sin side
Slettan er i dag med i mentorprogrammet til Kreftkompasset.
– Å ha følelsen av at noen går sammen med meg er viktig, for å kunne fullføre masteren og for å finne ut av om jeg virkelig klarer det. Min bestilling til Kreftkompasset har vært en mentor som kan følge meg mens jeg skriver masteroppgaven, gjerne en som selv har skrevet en master. Er jeg arbeidsfør om x-antall år? Det er spørsmålet vi prøver å finne svar på. I dag har jeg cirka 50 prosent kapasitet. Som student fungerte det lenge bra med god balanse i hverdagen, der studier, trening, sosialt liv og en gudstjeneste epr måned, ga meg følelsen av å takle tilværelsen. Pandemien satte en stopper for mye av dette. Jeg var selv på Montebellosenteret på kurset «Energibalanse i hverdagen» da det butta imot som verst i juni -21. Å få være med på mentorprogrammet, har blitt min vei tilbake til studielivet igjen. Når jeg møter motbakker i livet, har det å ha en mentor mye å si!
Kreftkompassets mentorprogram
Kreftkompasset er en ideell bedrift som jobber for å hjelpe kreftoverlevere. Blant annet driver de et mentorskapsprogram, der private bedrifter eller organisasjoner bidrar med mentorer til personer som opplever utfordringer i arbeidslivet, etter avsluttet kreftbehandling. Det kan være å komme tilbake i jobb, bytte jobb, stå i jobben man har eller annet som er utfordrende i forhold til arbeidslivet.
Som mentor skal man følge opp en kreftoverlever i ett år, noe som kan være både utfordrende og ukjent, men mest av alt meningsfylt. Gjennom programmet vil mentorene oppleve personlig utvikling, og få redskaper til å utvikle seg selv og sin lederkompetanse som de vil ha nytte av videre i sitt arbeid. Det er tre dagsmøter i løpet av året som inneholder undervisning, inspirasjonsforedrag, tid til samtale mellom mentor og deltaker, og gruppesamtaler for mentorer og deltakere.
Du kan også lese mer om programmet på www.kreftkompasset.no/bedrift-mentorskapsprogram
Her finnes mer informasjon til de som ønsker å delta:
https://www.kreftkompasset.no/deltager-mentorskapsprogram
Tekst: Kjersti Juul