– Den vanligste årsaken til arvelig kreft i Norge, og i alle andre land hvor dette er godt undersøkt, er medfødt arvelig genfeil i BRCA1 og BRCA2. Det er mye vanligere enn all annen arvelig kreft til sammen, forteller overlege Lovise Mæhle ved seksjon for arvelig kreft ved Oslo Universitetssykehus.

På fagspråket kaller man disse arveanleggene for tumorsupressorgener. Når disse genene er normale beskytter de mot kreft ved at de lager et genprodukt som gjør at feil som oppstår i cellene lettere blir reparert enn hva det gjør hos de som har en medfødt genfeil.

– Logikken er egentlig veldig enkel, noen er født med en feil som gjør at de har større risiko for å utvikle visse kreftformer. Vi vet faktisk ikke hvorfor akkurat disse to genene, hvis det er en mutasjon, gir en særlig forhøyet risiko for brystkreft og eggstokkreft.

Alle som får diagnosen skal få tilbud om gentest som en del av det nasjonale handlingsprogrammet for gynekologisk kreft, i tillegg vil alle kvinner i Norge som får brystkreft før de er 60 år, få tilbudet.

Mer omfattende test enn tidligere

– De som oppsøker oss i dag får ikke bare testet om de har BRCA1- eller 2 genfeil, de vil nå som standard få undersøkt rundt 20 forskjellige arveanlegg. Den ene grunnen til det er at det er rimelig, enkelt og effektivt, man har helt ny teknologi nå sammenlignet med før. Den andre grunnen er at mutasjoner i et gen kan gi risiko for mange forskjellige krefttyper, sier Mæhle.

De som har vært testet på 90-tallet og frem til rundt 2010 har ofte fått en annen og mer begrenset test, og det vil kunne være mulig for disse å få tatt en ny gentest, ifølge Mæhle.

– Vi lover ikke at alle får, men vi lover å se på det hvis vi får en henvendelse. Om du lurer på om den testen du tok før 2010 var god nok i forhold til problemstillingen, så be legen om å få en henvisning til enten medisinsk genetisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus eller tilsvarende i Bergen, Trondheim eller Tromsø.

Det å ha en medfødt genfeil kan også ha konsekvenser for hva slags behandling som velges, og særlig når det gjelder eggstokkreft har man kommet betydelig lenger enn for veldig mange andre kreftformer, forteller Mæhle.

– Det synes vi er utrolig spennende og fint. Det betyr jo ikke at alle får en annen behandling selv om de er påvist en genfeil, men det er veldig godt at noe skjer, det arbeides mye med det, og det at genfeilen enten det er i svulsten eller i blodet får konsekvenser for oppfølging, har gjort at interessen for dette fagfeltet også blant våre kolleger på andre områder, er mye større, sier hun.

Nye behandlingsmuligheter med PARP-hemmer

Standardbehandling ved eggstokkreft er kirurgi og kjemoterapi i kombinasjon, og mange med eggstokkkreft kjenner til kjemoterapibehandling med cellegiften karboplatin.

– Kreftcellene er veldig sårbare for DNA-skader. Karboplatinen binder seg til DNA-et og lager brudd på DNA-strengene slik at kreftcellene ikke får formert seg videre. Fravær av en god DNA-reparasjon hemmer da kreftutviklingen, vi vet derfor at karboplatin er veldig gunstig på samme sted hvor disse genfeilene opptrer, forklarer overlege og kreftforsker Anne Dørum ved avdeling for gynekologisk kreft på Radiumhospitalet.

På grunn av utvikling av resistens mot karboplatin, blir derimot gjentatt behandling begrenset. Nå kan man tilby en ny behandlingsmulighet med en såkalt PARP-inhibitor, som hemmer enzymet PARP som reparerer brudd i DNA-strengene.

– I og med at karboplatin er den viktigste kjemoterapien vi har for eggstokkreft, så bruker vi det om igjen og om igjen ved tilbakefall, så å finne en annen type behandling som kan forsinke tilbakefall har vært en veldig utfordring forskningsmessig. Man har lett og lett inntil denne nye behandlingen kom, så det har vært et virkelig hopp, sier Dørum.

De som opplever at kreften blir borte med karboplatin, kaller man platinolsensitiv. De vet man at har en god grunn til å få PARP-inhibitoren.

– Det er en vedlikeholdsbehandling som gis etter kjemoterapi og kan brukes over år, eventuelt frem til et tilbakefall. De som ikke er følsom for karboplatin, er ikke aktuelle for denne behandlingen, sier Dørum.

Lenger tid før tilbakefall

Omtrent halvparten av eggstokkreftpasienter har potensial for å bruke PARP-inhibisjon, som øker avstanden mellom behandling med kjemoterapi. Tilbakefall og nye runder med kjemoterapi kan være veldig tungt og slitsomt for mange, slik at det å øke avstanden mellom hver kur er veldig viktig. Der har man lyktes med denne behandlingen, mener Dørum.

– Den er nesten fire ganger lenger tid til man får tilbakefall med PARP-inhibitoren hos de som har genfeil. Man undersøkte også den gruppen som ikke har genfeil, og her så man til stor overraskelse at det hjelper også denne gruppen.

Når det gjelder bivirkninger, mener Dørum det er viktig å huske på at man kommer fra cellegiftbehandling med karboplatin og gjerne i kombinasjon, og derfor allerede kan være sliten og ha en del symptomer.

– Man må ikke underkjenne å si at det skyldes PARP-inhibitoren, man må gi det litt tid. De vanligste plagene med PARP-inhibitoren er alvorlige nok, det er kvalme og fatigue som har ganske stor påvirkning på livskvaliteten hvis man ikke får rettet det opp. Fatiguen kan være uavhengig av PARP-inhibitoren og kan skyldes kirurgien og kjemoterapien man har hatt i forkant, sier hun.

Dørum understreker at disse pausene mellom kjemoterapien er en viktig del av livet til de som har kreft, det er da de har det best, slik at man ikke skal gi de eventuelt nye plager.

– Det er få som må slutte på grunn av bivirkninger, man kan også redusere dosen hvis man har plager og det kan virke like godt, så det er jo oppløftende. Totalt sett er PARP-inhibitoren et veldig viktig tilskudd til vår behandling, sier Dørum.