Hun er takknemlig for at det fortsatt ikke er tegn til tilbakefall. 

Våren 2018 hadde Jorun småblødninger, noe hun stusset på, for ved gynekologbesøket i januar samme år så hadde alt sett bra ut.  – Det er sikkert urinveisinfeksjon, sa fastlegen. Men antibiotika hjalp ikke. Fastlegen henviste videre til urolog, som ikke gjorde noen funn, men, som mente at dette måtte undersøkes videre og sendte henne tilbake til gynekologen. Der ble det tatt nye prøver og Jorun fikk beskjed om at resultatene ville være klare i løpet av seks uker. Heldigvis hadde urologen vært årvåken og bedt om at Jorun skulle følges opp raskt på sykehuset i Kristiansand. Prøvene til Jorun ble derfor undersøkt raskere og i juni kom kreftbeskjeden.

Lang sommer

– Telefonen kom når jeg var på jobb, heldigvis var jeg sammen med en kollega som tok vare på meg, for jeg forsto ikke helt at det var meg dette handlet om. Jeg hadde tenkt tanken på at det kunne være kreft, men hadde hele tiden forsøkt å skyve det bort.

Jorun hadde en svulst i livmoren, en MR-undersøkelse viste at den var over 50 mm og tippet inn i livmorveggen, dette innebar at hun måtte til Radiumhospitalet for å bli operert. Dersom svulsten hadde vært mindre enn 50 mm kunne hun blitt operert i Kristiansand. Legene hadde imidlertid tro på at det ville være nok å operere, og at hun ikke ville ha behov for cellegift.

– Fra jeg fikk diagnosen til jeg ble operert tok det seks uker.  Det var de lengste seks ukene i mitt liv. Jeg ringte ofte Radiumhospitalet og sjekket om det ikke snart ble tid for min operasjon, i tillegg til å sjekke alternative sykehusvalg. Men, det var sommer og bemanningen var redusert. Det føltes som om jeg ble straffet for at jeg ble syk på sommeren.

Endring i planene

Endelig ble det Jorun sin tur, under operasjonen fjernet kirurgene eggstokker og livmor, i tillegg til ni lymfeknuter.

– Det var en stor operasjon, som det tok tid å komme til hektene etter. Min overgangsalder var jeg allerede godt i gang med når jeg ble operert, men etterpå var det som om den startet på nytt. Jeg fikk blant annet voldsomme hetetokter.

Etter operasjonen fikk Jorun beskjed om at hun skulle ha cellegift, og startet på sin første kur. Kort tid etterpå får hun beskjed om at analysen av svulsten viste at det var spor av nevroendokrin i svulsten, som er en sjelden kreftform som oppstår i hormonproduserende celler i kroppen. Jorun ble satt på en annen type cellegift som var mye sterkere enn den opprinnelige, og som var spesialtilpasset hennes svulst.

– Jeg fikk tre kurer i uken, noe som i seg selv var veldig tøft. I tillegg måtte jeg forholde meg til et helt nytt scenario, ikke bare at jeg måtte ha cellegift i etterkant, men også at det var snakk om en hardere kur. Jeg ble veldig redd, kom jeg i det hele tatt til å bli frisk?

Jorun fikk cellegift tre dager i uken, hver tredje uke i tre måneder.

– Jeg ble dårlig, var kvalm og følte meg helt utslitt. Psykisk var det også en påkjenning å miste håret. Når jeg var ferdig var jeg fullstendig utslitt, tror jeg aldri har følt meg så trøtt og sliten noen gang. Samtidig var det en befrielse å vite at svulsten var ute og at kroppen min hadde tolerert cellegiften bra, slik at jeg fikk tatt kurene mine og gjennomført behandlingen som planlagt.

Etter cellegiftbehandlingen har Jorun blitt fulgt opp med kontroller hver tredje måned.

Overskuddet ble borte

– Når jeg var ferdigbehandlet så kom følelsen av å «bli overlatt» til meg selv. Tiden etterpå var preget av mye uro og redsel for tilbakefall. Heldigvis har alle kontroller til nå vært fint.

Jorun merker at cellegiftbehandlingen hun har vært gjennom har ført med seg senvirkninger.

Før hun ble syk satt Jorun i bystyret i Mandal kommune, i tillegg til heltidsjobb som hovedtillitsvalgt i Posten. I dag er hun tilbake i full jobb, noe som har vært viktig for henne og som gir henne påfyll av energi i hverdagen. Politikerkarrieren måtte hun imidlertid legge på hylla.

– Jeg er ikke helt den jeg var før jeg ble syk. Jeg har alltid vært et overskuddsmenneske og det er jeg ikke lenger. Nå er konsentrasjonen dårligere, jeg blir raskere stresset, er var for støy og høye lyder, og har mye verk i kroppen. Jeg må derfor sortere ut det jeg ønsker å bruke tiden min på i livet mitt. Den psykiske påkjenningen kreftdiagnosen og behandlingen fører med seg skal man ikke kimse av, selv om man er frisk og takknemlig for det, så lever man konstant med kreften på skulderen, og tankene om hva som vil skje dersom man blir syk igjen.  Dette er noe jeg jobber med hver dag.

Trening og familie er viktig

Jorun er gift og har fire barn og syv barnebarn, familien spiller en stor rolle i livet hennes og har vært viktig gjennom hele hennes forløp.

– Det at jeg fikk kreft var også en stor påkjenning for alle mine nære. Men vi har stått sammen, støttet hverandre og taklet opp- og nedturer sammen. Det har vært veldig fint.

I tillegg til sang og musikk, som er viktige interesser for Jorun, så er trening noe som bidrar til overskudd.

– Trening er noe av det beste jeg gjør. Jeg pusher meg til å komme meg ut i naturen og går mye turer – noe som er den beste medisinen for meg. Selv om man er sliten så har jeg tro på at en tur ut, enten den er kort eller lang, har positiv innvirkning på både energinivå og psykisk helse.

Tekst: Rannveig Øksne