Livmorhalskreft

Utviklingen av livmorhalskreft tar gjerne flere år, og går gjennom forstadier av varierende alvorlighetsgrad. Ikke alle pasienter har symptomer.

Årlig rammes om lag 350 kvinner av livmorhalskreft. Gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt er 52 år.

Tidlige stadium av livmorhalskreft gir sjelden symptomer. Noen pasienter kan ha symptomer i form av:

• Blødningsforstyrrelser
• Blødning etter samleie eller fysisk aktivitet
• Blodig og illeluktende utflod
• Underlivssmerter/magesmerter
• Smerter i korsrygg
• Blødning etter overgangsalder

Ved mistanke om livmorhalskreft utredes dette ved en gynekologisk undersøkelse i lett narkose. Legen vurderer svulstens størrelse og utbredelse, og det tas en vevsprøve (biopsi) fra livmorhalsen. I noen tilfeller gjøres det i tillegg en undersøkelse av urinblæren (cystoscopi) eller endetarmen (rektokopi).

Andre undersøkelser: MR-undersøkelse av bekkenet, samt CT av lungene, mage og bekkenet for å kartlegge utbredelsen av sykdommen.

Utviklingen av livmorhalskreft tar gjerne flere år, og går gjennom forstadier av varierende alvorlighetsgrad (cervicalintraepitelialneoplasi: CIN 1–3).

CIN 1 går ofte tilbake av seg selv og behandles derfor kun hvis den vedvarer over lengre tid. CIN 2 behandles avhengig av alder til kvinnen og omfanget. Heller ikke ved CIN 2-3 er det gitt at man utvikler livmorhalskreft, men det er vanskelig å forutsi progresjonen i disse tilfellene. Standardbehandlingen for CIN 2 og 3 er koniseringen, hvor en liten del av livmorhalsen fjernes.

Stadium I: Svulsten er kun lokalisert i livmorhalsen.
Stadium II: Svulsten har vokst utenfor livmorhalsen til støttevevet omkring, eller til øvre del av skjeden.
Stadium III: Svulsten har vokst fast til bekkenveggen eller til nedre del av skjeden.
Stadium IV: Svulsten har vokst inn i urinblæren, inn i endetarmen, eller har spredt seg til andre steder i kroppen.

Eventuell spredning til lymfeknuter vurderes separat.

Behandlingen avgjøres utfra hvilket stadium kreften er i og hvor stor svulsten er. Følgende behandlingsmetoder brukes i dag:

1.    Konisering gjøres ved begynnende kreftutvikling på livmorhalsen, og er en operasjon der en liten bit av livmorhalsen fjernes. Som regel sees kreftcellene bare i mikroskopet.

2.    Utvidet hysterektomi (Wertheims operasjon)er det vanligste kirurgiske inngrepet ved livmorhalskreft. Livmoren, livmorhalsen og støttevevet omkring, samt øvre del av skjeden, blir operert bort. I tillegg fjernes lymfeknutene i bekkenet. Denne operasjonen er aktuell når svulsten kun er lokalisert til livmorhalsen. Som regel vil denne operasjonen utføres med kikkhullsteknikk (laparoskopi eller robot-kirurgi).

3.    I noen tilfeller der svulsten er stor eller vokser dypt inn i livmorhalsen eller ved spredning til lymfeknuter vil man kombinere strålebehandling og cellegift (stadium Ib2–IV). Ved strålebehandling benyttes en kombinasjon av utvendig og innvendig stråling. Cellegiftbehandling gis ukentlig under den eksterne delen av strålebehandling.

4.    Fertilitetsbevarende kirurgi (trachelectomi) tilbys noen unge kvinner som har sterk ønske om å bevare muligheten til å få barn. Svulsten skal i regel være høyst to cm og begrenset til livmorhalsen. Det bør ikke foreligge spredning til lymfeknutene og disse fjernes oftest før selve trachelektomien. Selve trachelektomi, hvor man fjerner en større del av livmorhalsen gjøres via skjeden. Det settes på et slags bånd (cerclage) omkring gjenværende del av livmorhalsen. Ved eventuell fødsel senere, må barnet forløses med keisersnitt. Kun når det endelige operasjonsresultatet foreligger, vil man få et endelig svar på om man trenger noe form for etterbehandling.

5.   Når sykdommen har spredning utenfor bekkenet (stadium IVb) vil man oftest gi kjemoterapi. Strålebehandling kan benyttes i tillegg for å lindre plager eller for å hindre vekst av svulsten.

Fra 2015 er det utformet pakkeforløp for diagnostikk og behandling av livmorhalskreft. Dette sikrer et effektivt forløp fra henvisning er mottatt i spesialisthelsetjenesten til oppstart av behandling.

Humant papillomavirus (HPV), som overføres ved seksuell omgang, har vist seg å være en viktig årsak til livmorhalskreft. Risikoen øker med antall seksuelle partnere.

De fleste seksuelt aktive kvinner blir utsatt for smitte med HPV, men kun 10% vil få en langvarig infeksjon. En slik varig infeksjon vil øke risikoen for livmorhalskreft, men bare ca én prosent utvikler livmorhalskreft. Kvinner med svekket immunsystem, som ved HIV infeksjon, kan ha økt risiko for å utvikle livmorhalskreft. Røyking synes også å øke risikoen, sannsynligvis ved at det påvirker immunsystemet i livmorhalsen.

En HPV-infeksjon er vanligvis harmløs og temporær, og gir ingen symptomer. Det er mange typer av dette viruset. Av typene som anses for å være høyrisiko-virus er type 16 og 18 de vanligste. Type 31/33/45/52/58 har også blitt påvist i vev fra livmorhalskreft. Type 6 og 11 kan gi kjønnsvorter.

Kvinner mellom 25 og 69 anbefales å ta livmorhalsprøve hvert tredje år. Nye analysemetoder (primær HPV test) er under utprøvning. HPV-test er mer følsom for å oppdage forstadier til livmorhalskreft i forhold til cytologi, og fanger dermed opp kvinner med forstadier tidligere.

Vaksine mot HPV har vist lovende resultater med å redusere hyppigheten, både av forstadier men også kreft. Det er markedsført to vaksiner. Den ene er rettet mot type 6, 11, 16 og 18, og den andre mot 16 og 18.

Første og andre året: Kontroll ca hver 3 måned.

Fra 3. til og med 5 året: Ca hver 6 måned.

Etter 5 år: kontroll årlig.

Ved behandling av kreft i livmorhalsen kan du oppleve seksuelle komplikasjoner som:

• Samleiesmerter
• Skjedetørrhet
• Arrdannelse

Strålebehandling er vanlig ved livmorhalskreft, og stråleskader kan gi såre slimhinner i skjeden. Skjeden blir da mindre elastisk, og kan gro igjen hvis man ikke bruker stav og har samleie. Skjeden kan også bli forkortet.

Tørre slimhinner i skjeden kan avhjelpes med hormontabletter, vagitorier eller spesielle glidekremmer. Prat med lege, sexolog eller rådgiver og lær deg mer om hjelpemidler du kan bruke.

Både kroppens celler og organfunksjoner kan påvirkes av kreftbehandlingen. Bivirkningene vil variere fra person til person, avhengig av type behandling, din alder og allmenntilstand og eventuelle andre sykdommer du har.

Både operasjon der livmoren fjernes og strålebehandling vil føre til infertilitet. Etter operasjon kan noen kvinner også få problemer med å tømme urinblæren da nerver kan bli skadet. Oftest er disse plagene forbigående.

Omtrent fem prosent av de som behandles for livmorhalskreft vil få lymfødem. Strålebehandling etter operasjon øker sannsynligheten for dette. Avføringsmønsteret endres ofte, med tendens til løsere avføring. Omtrent 15 prosent får vedvarende diaré i lettere eller alvorligere form, og tarmblødninger kan forekomme. Rundt 5 prosent får fistler til blære/tarm eller tarmstenoser som krever operasjon. Det forskes stadig på muligheter til å forbedre strålebehandlingen slik at pasienten får mindre stråling til frisk vev, noe som vil minske bivirkningene etterpå, samtidig som man oppnår en høy dose i svulsten.

Strålebehandling fører til at man kommer i overgangsalderen.

I tilfeller der eggstokkene fjernes eller settes ut av funksjon vil det føre til en brå overgangsalder hos kvinner som ikke er i denne fasen enda. Dette er en prosess som normalt skjer over lang tid, der man mister hormonene som produseres i eggstokkene.

• Ved mindre østrogen produserer slimhinnene mindre slim, noe som kan gjøre samleie smertefullt.
• Det at man mister testosteronproduksjonen fører til at man mister «driven», og da vil mange merke fall i sexlyst og generell lyst til å være aktiv. Du vil kanskje oppleve færre seksuelle drømmer og ingen lyst på sex, men vil fremdeles ha behov for nærhet.

Livmorhalskreft – kreftlex