Det var mot slutten av 80-tallet Lise Jansson (66) fra Vestlandet begynte å kjenne symptomer på at noe ikke var som det skulle. Hun opplevde kraftige blødninger under menstruasjon og smerter i korsryggen. Over to år oppsøkte hun lege flere ganger, men fikk beskjed om at alt tilsynelatende var i orden. Til slutt ble ryggsmertene så sterke at hun en dag ikke visste hvordan hun skulle stå, med en følelse av at ryggen ikke ville bære henne. Hun bestemte seg da for igjen å kontakte lege.

– Da jeg ringte og de spurte hva det gjaldt sa jeg at jeg har veldig vondt i ryggen, men jeg tror ikke det er det som er problemet, jeg tror det er underlivet det kommer fra, forteller hun.

Endelig tatt på alvor

Hun ble satt opp til en lege som hadde vært på sykehuset og fått opplæring i bruk av ultralyd. Under konsultasjonen fikk hun igjen beskjed om at dette ikke var noe, helt til legen observerte at hun hadde sterke smerter under undersøkelsen. En ultralyd kunne endelig avdekke hva som forårsaket symptomene, da legen fant sammenvoksinger.

– Men man blir ganske oppgitt når man går og føler at noe er galt og ikke får respons i det hele tatt, til slutt tror man at det er en selv det er noe galt med. På en måte var det en stor lettelse når jeg endelig fikk bekreftet at det var noe.

Jansson ble umiddelbart henvist til sykehuset etter legebesøket, men heller ikke da opplevde hun å bli tatt på alvor ved første møte.

– Gynekologen som undersøkte meg første gang sa på en skikkelig nedlatende måte, at vi får nå først se om det er en cyste. Men det fikk han bekreftet ganske fort at det ikke var.

Jansson hadde eggstokkreft med spredning til den andre eggstokken, livmor og eggledere. Hun var nå i fase 3. Derifra gikk det raskt til operasjonsbordet for den første operasjonen. Etter fire cellegiftbehandlinger så ble hun igjen operert på Radiumhospitalet. Siden fulgte seks kurer til med cellegift, en behandling som viste seg å ha god effekt og Jansson ble friskmeldt i 1991.

Tiden etter kreften

I de fem første årene etter ferdig behandling gikk hun til kontroller, før hun ikke flere innkallinger. I tiden etter har hun sluppet unna de store bivirkningene, mener hun.

– Jeg har hatt sammenvoksinger i tarmene, det er naturlig etter to operasjoner hvor de har flyttet på alt, så det har det vært litt problemer med. Så har du jo masse småplager og diffuse ting som man lurer på om har en sammenheng, forteller hun.

Hun jobber i dag 40 prosent og har ikke hatt noe spesielt behov for oppfølging hos fastlegen som følge av sin tidligere kreftdiagnose. Om hvordan hun har det i dag, sier hun at opplevelsen av å ha hatt kreft, er noe som blir hos en.

– Det er en ting som du aldri blir kvitt. Med en gang det er et eller annet du kjenner, så lurer du. Det hører jeg mange andre si også, det sitter liksom i.

Hun er opptatt av at kvinner må være klar over det at selv om de tar en celleprøve jevnlig så er det ikke dermed sagt at de ikke kan ha annen underlivskreft.

– Jeg tror det er veldig mange i dag som tror at når de har tatt celleprøven så er alt i underlivet greit. Det er viktig at hvis man kjenner på noe som ikke virker å være som det skal, så må man ikke gi seg før man er godt undersøkt, eventuelt må man bytte lege. Det er ikke riktig at man skal bli avfeid, avslutter hun.