Møt våre likepersoner: En skulder å gråte på

Trenger du noen å snakke med? 
Kontaktinfo til våre likepersoner

I en alder av 43 år ble Elna Berge overraskende gravid. Hun og samboeren ble svært glade, men etter bare noen få måneder skjønte de at noe var galt. Etter diverse undersøkelser fikk Elna påvist Trofoblastsykdom - en sjelden gynkreftform som utgår fra morkakevev.

– Dette førte til abort og en lang sykdomsperiode. Jeg var en travel politijurist på denne tiden med mange saker, men plutselig ble det bråstopp på alt. Det var en veldig omveltning fra å være aktiv til å vente på prøvesvar, forteller Elna.

Hun fikk beskjed om at kreftformen var aggressiv og kunne spre seg til lever, hjerne og lunger. Samtidig ble hun betrygget på at sykdommen kunne kureres.

– Jeg ble frisk et halvt år etterpå og var raskt tilbake i full jobb. Da jeg ble pensjonist kom tanken om at jeg ville bidra som likeperson. Jeg husket godt hvordan det var å ikke ha noen å snakke med som hadde vært i samme båt, da jeg selv var syk, forteller Elna.

– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?

– De fleste har jo både helsepersonell, familie og venner å snakke med, men det er veldig deilig å kunne snakke med noen helt utenforstående som har opplevd noe lignende. Det er fint å slippe og belemre sine nærmeste. Å kunne «belaste» en likeperson i stedet er gull verdt. Det er dessuten begrenset hvor mye man kan plage legen med spørsmål. Jeg husker at jeg kom på et firemannsrom på sykehuset. Etter noen dager skrev jeg et langt brev til sykehusdirektøren og lurte på hvorfor det ikke fantes et eneste rom på dette store huset, hvor man kunne gråte. Det var et bønnerom her, men det hadde jeg ikke behov for. Jeg trengte et rom å kunne skrike høyt i – og en skulder å gråte på. Da rehabiliteringsfasen kom, dukket det opp en rekke spørsmål. En likeperson kunne vært god å ha i begge disse sykdomsfasene. En som kunne pekt på noen retninger å gå og hvor det var hjelp å få, understreker Elna.

– Er det noen bestemte egenskaper som er gode å ha med seg i rollen som likeperson?

– Evnen til å lytte er det viktigste. Man bør være forsiktig med å gi bastante råd, men heller forsøke å peke på hvor man kan finne hjelp.

– Har du en bestemt samtale fra tiden som likeperson som du husker ekstra godt?

– Ikke enda. Jeg er fortsatt relativt ny i rollen, og det har ikke vært noe rush på telefonen. Det er nok mange som ikke vet at denne tjenesten finnes.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Å presentere seg for kreftkoordinator i kommunen, er viktig for likepersoner. Det har vært mye bygging og omorganisering på lokalsykehuset der jeg bor, men når ting har landet litt håper jeg vi kan få en fast avtale om å få være til stede på kreftavdelingen i hvert fall en gang i måneden. Målet er å få et fast system på hvordan vi kan spre budskapet om likepersontjenesten