Lymfødem etter gynkreft? Ny metode gir håp

Lymfesystemet er kroppens dreneringssystem. Overflødig væske og stoffer i vevene fanges opp av et tett nettverk av lymfeårer. Under operasjon kan imidlertid lymfesystemet bli skadet, noe som kan føre til lymfødem. Dette er en varig tilstand som gir økt ansamling av lymfe utenfor lymfeårene på grunn av hemmet lymfedrenasje.

– Hvor stor fare har gynkreftpasienter for å få lymfødem?

– Faren for lymfødem kommer an på hva slags kirurgi/behandling man har fått. Det er også stor variasjon i forekomst rapportert i ulike studier - til dels fordi vi ikke har gode måleinstrumenter for lymfødem. Det varier fra fem til 50 prosent i ulike studier.

Det sier Ane Gerda Zahl Eriksson, som leder avdeling for gynekologisk onkologi ved Radiumhospitalet.

– Hvordan kjennes det ut å ha lymfødem?

– Man kan kjenne på tyngdefølelse, verk og smerter i benet. Noen ser fysisk at det er en hevelse i benet, for andre er det hevelse rundt skambenet og i lysken mer enn at det går ned i benet.

Fjerner spredningsfaren

Man ser økt risiko for lymfødem i beina hos pasienter som har fått fjernet lymfeknuter, særlig i bekkenet eller i lysken. Å fjerne lymfeknuter i bekkenet gjøres ved tidlig stadium eggstokkreft hos noen, og det har vært standard behandling ved livmorkreft og livmorhalskreft.

– Nå har vi imidlertid gått over til såkalt vaktpostlymfeknuteteknikk. Hensikten med det er at man får fjernet den lymfeknuten som har størst sannsynlighet for spredning, men slipper å fjerne flere lymfeknuter. Dermed reduseres risikoen for å utvikle lymfødem i underekstremiteter, forklarer Eriksson.

Forskning viser at vaktpostlymfeknuteteknikk gir betydelig reduksjon i lymfødem hos kreftopererte. Vaktpostlymfeknuteteknikk har de siste fem årene vært brukt ved livmorkreft i Norge. Ved livmorhalskreft er dette også på trappene, ifølge gynkreftkirurgen.

– Vi har nettopp vært med i en stor internasjonal randomisert studie på dette hos kvinner med antatt tidlig stadium livmorhalskreft, og er veldig takknemlig for alle pasientene som har vært villige til å være med i studien. Når resultatene kommer endrer vi trolig praksis, påpeker Eriksson.

Effektiv teknikk for å finne kreften

For den langt mindre pasientgruppen av kvinner med kreft i kjønnsleppene/vulva har det tidligere vært vanlig å fjerne lymfeknuter i lysken ved kirurgisk behandling. De siste årene har man også her gått over til vaktpostlymfeknuteteknikk.

– Hvordan utføres denne vaktpostlymfeknuteteknikken?

– Man bruker fargestoff. Når vi opererer med robotkirurgi bruker vi et selvlysende stoff, som pasienten får en injeksjon av i livmorhalsen under narkose. Fargestoffet går da langs lymfebanene og til den første lymfeknuten som svulsten drenerer.

Eriksson forklarer at en vaktpostlymfeknute er den første lymfeknuten i rekken av lymfer som ligger som «perler på en snor» i kroppen vår. Hvis det ikke er kreftceller i vaktpostlymfeknuten er det veldig lite sannsynlig at det er kreftceller i de resterende lymfeknutene, dermed trenger man heller ikke å fjerne flere lymfeknuter.

– Både for livmorhals- og livmorkreft er det viktig å ta en vaktpostlymfeknute på hver side i bekkenet, forteller Eriksson.

Moderat trening hjelper

Vaktpostlymfeknuteteknikk har lenge vært brukt både for brystkreft og melanomkreft ifølge gyngreftkirurgen.

– Det foregår nå studier internasjonalt på å forsøke å gjøre dette også ved tidlig stadium eggstokkreft. Det er litt mer teknisk komplisert å få det til, og vi har ikke kommet like langt her, forteller Eriksson.

– Hva kan gjøres for å bedre tilstanden?

– Det finnes tiltak som å bruke støttestrømpe og gå til fysioterapeut som har spesialkompetanse på massasje for lymfødem. Fysisk aktivitet hjelper også til å redusere plager og bedre livskvaliteten. Dette er noe vi nettopp har gjort en studie på, forteller Eriksson.

Studien viser at moderat trening hjelper mot symptomer på lymfødem. Det å trene veldig hardt hjelper ikke mer enn moderat trening. Det som derimot hjelper godt, er å gå fra å ikke være aktiv i det hele tatt, til å være moderat aktiv. Det er med andre ord fullt oppnåelig for de fleste, ifølge Eriksson.

Vil ha forskningsprosjekt på kirurgi

Kirurgi for lymfødem finnes i utlandet, men er ikke et standard tilbud i Norge enda.

– På nåværende tidspunkt finnes det bare eksperimentelt i Norge. Vi henviser pasienter som er plaget med lymfødem til å få tatt et lymfoscintogram, som er en måling for å se om det er avbrutte lymfebaner. Vi har også et samarbeid med mikrokirurgene på Rikshospitalet, som vi har henvist noen pasienter til for rekonstruksjon – en såkalt lymfovenøs anastomose, der det blir koblet lymfekar til en vene. Her finnes det flere alternativer, man kan også transplantere lymfeknuter, ifølge Eriksson.

Hun forteller at de nå diskuterer med kirurgene på Rikshospitalet og plastikkirurgene ved Radiumhospitalet om muligheten for å starte opp et forskningsprosjekt på kirurgi for lymfødem.

– Det eksisterer noen steder i utlandet, men uten særlig god evidens. Vi trenger mye mer kunnskap om dette. I det norske helsevesenet er vi rigget godt for å få til en slik studie, avslutter Eriksson.