– Jeg skulle ønske noen hadde tenkt i retning av gynekologi tidligere!

– Jeg kjente på diffuse smerter, ubehag i mage og underliv, uregelmessig mensen og utflod. Jeg gikk til legen, men følte ikke at det ble tatt tak i, forteller hun.

I stedet ble hun utredet med gastroskopi og koloskopi over en periode på et par år.

– Jeg hadde heller aldri vært hos gynekolog før, og tenkte ikke selv at det kunne være nødvendig. Det var først da en venninne sa «kanskje du burde bestille time hos gynekolog», at jeg gjorde det, forteller hun.

For å få en rask vurdering bestilte Cecilie time hos en privat gynekolog. Der ble det tatt celleprøve og prøve fra livmoren. Kort tid etter ringte legen med beskjeden som snudde opp ned på hverdagen: Det var funnet kreftceller i livmoren.

Beskjeden kom som et sjokk

– Jeg gikk helt i kjelleren. Det var et stort sjokk og jeg ble veldig redd, forteller Cecilie.

For Cecilie og ektemannen ble diagnosen også tett knyttet til spørsmålet om barn. De har ikke barn, og fjerning av livmoren innebar at muligheten til å bære fram egne barn forsvant.

– Det har vært tyngre enn jeg hadde sett for meg. Det er ikke bare en kreftdiagnose og en operasjon – det er også sorg over noe som ikke kommer til å skje.

Aldri i møte med en lege

Etter at celleprøve og prøve av livmorslimhinnen viste kreftceller, gikk det raskt: Cecilie ble kalt inn til MR og CT, og kom inn i pakkeforløp for kreft. Men gjennom hele forløpet møtte hun aldri en lege ansikt til ansikt.

– Det som slo meg gjennom hele pakkeforløpet, var at jeg aldri traff en lege. Jeg fikk alle beskjeder på telefon. Først da jeg hadde en forberedende samtale én uke før operasjonen, møtte jeg noen fysisk, forteller hun.

Kreften viste seg å være i stadium 1, og Cecilie slapp både stråling og cellegift. Livmoren ble fjernet, mens eggstokkene ble bevart. Det gikk omtrent en måned fra diagnose til operasjon.

– Jeg hadde flaks som slapp unna med bare operasjon, sier hun.

Utskrevet uten oppfølging

Dagen etter operasjonen ble Cecilie skrevet ut fra sykehuset.

– Jeg kom ut dagen etter, med et brev i hånden. Takk og ha det. Jeg savnet informasjon om hva en slik operasjon kan bety fysisk og psykisk, og hvem jeg kunne kontakte med spørsmål. Det føltes som å stå på bar bakke.

I månedene etterpå har hun slitt med lavt energinivå, samtidig som hun skal bearbeide både kreftdiagnosen og konsekvensene av å ha fått fjernet livmoren. Hun har vært til én kontroll siden operasjonen, uten at det ble noen ordentlig samtale ut av det.

Cecilie har også fått fremfall av skjeden.

– Jeg fikk beskjed om at det kan skje, men at det er så lite at de ikke gjør noe med det. Jeg har hatt en del smerter i etterkant, men fått høre at «sånn er det». Informasjonen har vært mangelfull, sier hun.

Hun savner særlig samtaler om hva som kan forebygges, og opplever at seksuell helse i liten grad har blitt tatt opp.

– Det er en stor del av det å være kvinne. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i kroppen min og energinivået etterpå. Når dette ikke blir snakket om, kan det føles brutalt og ensomt.

Cecilie går til kontroll hver fjerde måned. Hun håper at oppfølgingen fremover kan romme mer enn bare kontroll av at kreften ikke har kommet tilbake ...

Cecilies historie er et av flere eksempler Gynkreftforeningen løfter frem under årets #kjennetter-kampanje, der kvinner går med symptomer i årevis, uten at det blir tatt nødvendige grep for å utelukke gynekologisk kreft. 

Årets #kjennetter-kampanje har ekstra fokus på livmorkreft – den vanligste av de gynekologiske kreftformene i Norge, med rundt 800 nye tilfeller i året. I september jobber Gynkreftforeningen for økt kunnskap om gynekologisk kreft, og for at flere kvinner skal kjenne etter og oppsøke lege ved plager eller ubehag i underlivet. 
Les mer: #kjennetter: Blødning etter overgangsalderen skal alltid utredes for kreft