Hjelp fra sidelinjen
– Det er ikke så lett å lete etter noe man ikke vet finnes. Vi trenger at sykehusansatte selger oss inn, sier Charlotte Westergren Knudsen som er likeperson for pårørende.
Charlotte Westergren Knudsen (34) bestemte seg for å bli likeperson, etter at hun selv hadde opplevd å stå i sorgen på sidelinjen. Da mammaen hennes, Lisbeth Westergren, fikk livmorhalskreft i 2014 og tilbakefall året etter, opplevde hun forsvinnende lite hjelp.
– Alle tenker på den som har kreft, som selvfølgelig er fint, men vi barna hadde ingen å snakke med. Jeg visste ikke engang hva som var sant av det mamma sa. Kom hun til å dø? Jeg vet at mamma gjerne vil beskytte oss, og var urolig for om hun holdt informasjon tilbake, forteller Charlotte om tiden hun og lillebroren opplevde som pårørende.
Samme år som moren fikk tilbakefall, mistet de også faren sin i en ulykke.
– Hva kan en likeperson bidra med som ikke ens nærmeste kan?
– En likeperson har kjent på mange av de samme tankene og følelsene på kroppen. Dermed kan du relatere deg mye mer, enn noen som bare sier at de skjønner, uten å ha vært med på noe lignende. En likeperson har en litt mer lik plattform. Som pårørende kjenner man seg fort tilsidesatt. Det er kanskje slemt å si at man blir glemt, for det er den som er syk det skal handle om. Men siden jeg allerede hadde mistet faren min, tenkte jeg mye på om jeg kom til å bli foreldreløs. Jeg hadde ingen å snakke med det om og fikk ikke så mye informasjon som jeg gjerne skulle hatt for å føle meg tryggere. Vennene mine stilte opp, men ingen hadde samme erfaringer eller visste hva man skulle gjøre i en sånn situasjon. De kunne ikke «guide» meg. De som kjenner deg godt vil dessuten ofte skåne deg for mange ting, men det som skjer er at man blir skånet ihjel. Mange synes også det er ubehagelig å snakke om kreft og blir redde for å si noe feil.
– Hva med støtte fra helsepersonell?
– Jeg var med mamma på flere av cellebehandlingene, men alle sa bare at alt gikk fint. Jeg fikk aldri følelsen av å få vite hva som egentlig skjer, og savnet at noen kunne prate med meg om hvordan jeg opplevde det. Samtidig skjønner jeg at mamma ikke ville involvere meg i alt. Med gynkreft vil man ofte ha legetimene for seg selv, det er ting man lurer på i forhold til sex og samliv, som det er ubehagelig å skulle ha med barna sine på. En likeperson for pårørende kan bøte for mye av den ensomheten man kjenner på i en slik situasjon.
Ensomhetsfølelsen som pårørende kjentes ekstra tung for Charlotte som selv er alenemor.
– Pappaen til datteren min er også død. Dermed er mamma veldig mye for oss. Hun er både mor, far, bestemor og bestefar. Når den som har «alle rollene» blir syk, oppleves det ekstra utfordrende, påpeker Charlotte.
– Er det noen egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Å ha erfaring er den viktigste egenskapen. Da vet man ofte hva de lurer på, som de ikke selv vet at de lurer på. Ting som kan hjelpe litt. Det er ikke alt man vil dele med venner og familie, da er en likeperson av uvurderlig verdi.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
– Å stå på stand på sykehuset og være synlige, slik mamma og mange fra lokallaget har gjort, tror jeg er lurt. Både i Arendal og Kristiansand vet jeg at de har drevet litt «lobbyvirksomhet». Å informere kreftsykepleierne, de som gir cellegift og øvrige ansatte på sykehuset som er tett på, er viktig. De trenger å bli drillet på at vi faktisk har et gratis tilbud man kan benytte seg av! Jeg hørte ingenting om det, og det er ikke så lett å lete etter noe man ikke vet at finnes. Hvis sykehusansatte kunne solgt oss mer inn, tror jeg det er den beste veien å gå.
Trenger du noen å snakke med?
Bli kjent med våre likepersoner og les mer om likepersontjenesten vår
Tekst: Kjersti Juul