foto av Vanja StensrudMidt i skrivingen av masteroppgaven, på tampen av 2024 fikk Vanja plagsom kløe i underlivet som etter hvert utviklet seg til et sår med skorpe. Fastlegen mente det trolig var sopp og ga henne krem, uten at plagene ble bedre. Etter måneder med vedvarende smerter og ubehag – og en ny legetime der det fortsatt ble forklart som sopp eller en kjønnssykdom – ble situasjonen til slutt så alvorlig at hun ikke lenger klarte å jobbe. Først da hun fikk en hastetime og ble sendt til sykehus for biopsi, ble alvoret klart. Smertene var så sterke at det knapt gikk an å ha på klær. Diagnosen vulvakreft kom som et massivt sjokk.

Operasjon og tilbakefall

I Tromsø fikk Vanja høre at legene ikke kjente til andre pasienter på hennes alder med vulvakreft. Hun ble raskt sendt videre til Radiumhospitalet for oppfølging, der de har mer erfaring med denne kreftformen.
Her fjernet legene den ene indre kjønnsleppen og lymfeknuter i området. Etter en intens ventetid fikk hun beskjed om at all synlig kreft var borte. 
– Da var jeg strålende glad! Jeg begynte i jobb som doktorgradsstipendiat på universitetet, og følte at alt falt på plass igjen. 
Høsten 2025 var Vanja i gang med den fireårige forskerstillingen, men etter halvannen måned foran kontorpulten kjente hun at det begynte å bli vondt å sitte. Smertene økte raskt på, og så oppdaget hun to kuler i den ytre kjønnsleppen, og ny biopsi ble tatt.

Voldsomme smerter

– Jeg hadde fått time på Radiumhospitalet 6. januar, og reiste tidligere hjem til jul fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å sitte på et fly hvis jeg ventet. Smertene var helt ekstreme, og hver dag frem til timen føltes som en evighet. Jeg ringte sykehuset i Tromsø igjen og igjen for å be om hjelp. Da jeg kom på legevakta på Lillehammer i januar, endte jeg på gulvet på mottaket. De ble helt sjokkerte da de så hvor ille det var, og jeg ble lagt inn med en gang og sendt med ambulanse til Radiumhospitalet. 
Vanja fikk smertepumpe og ble startet opp på behandling umiddelbart.

Usikker prognose

Svulsten var blitt stor, og den lå så tett inntil låret at kirurgi ikke lenger var et alternativ. Vanja fikk beskjed om det ikke var sikkert om den planlagte behandlingen ville fungere. Samtidig fikk hun vite at behandlingen ville kaste henne inn i overgangsalderen og gjøre henne infertil. 
– Jeg har aldri hatt et veldig sterkt ønske om å få barn, men det å få vite at jeg kom til å bli infertil var likevel tungt. Det å miste valget, å få det tatt fra seg, er noe helt annet enn å ta valget selv.

Tøff behandling

Behandlingen var intensiv: seks–sju uker med stråling og cellegift, 28 strålebehandlinger og seks kurer cellegift. Svulsten krympet raskt, smertene ble mindre og det ble tydelig at behandlingen virket.  

Funnet ro

I dag går Vanja til kontroller hver tredje måned, med blant annet PET-scan, som foreløpig viser gode funn. I starten grublet hun mye og lette hele tiden etter symptomer og små endringer i kroppen, men etter hvert har hun funnet en annen ro – hun beskriver det som at det, slik situasjonen er nå, føles som å være kreftfri, selv om legene ikke har sagt ordene høyt.

Opptatt av åpenhet

Selv om Vanja har fått en viss distanse, blir hun stadig minnet på hva hun har vært gjennom.
– Senskadene er omfattende. Underlivet er forandret, både i utseende og følelse, og det å ha vanlig sex har lenge vært umulig og er fortsatt smertefullt.
Hun får tett oppfølging av fysioterapeut og sexolog og har brukt dilator for å trene opp vev og toleranse. I tillegg må hun stå på hormoner resten av livet. Vanja har vært åpen om sykdommen hele veien, også om seksuell helse.

Les mer om vulvakreft: Vulvakreft diagnose og behandling