Fra mikroskop til genanalyse: Slik forandrer forskningen behandlingen av livmorkreft

Økende forekomst og viktige risikofaktorer

– Livmorkreft er en av de få kreftformene som dessverre har økt i hyppighet de siste årene, forteller Kristina Lindemann. Overvekt og diabetes er blant de viktigste risikofaktorene, da fettvev produserer østrogen som kan stimulere vekst av kreftceller i livmorslimhinnen.

– Mange er ikke klar over at livmorkreft for eksempel ikke er knyttet til HPV-viruset, som livmorhalskreft er. Denne kreftformen utvikler seg i livmorhulen og oppdages ofte tidlig fordi den gir tydelige symptomer, forklarer Lindemann.

Blødning etter overgangsalderen – et viktig tegn

Det vanligste symptomet på livmorkreft er blødning etter overgangsalderen.

– Kvinner reagerer ofte raskt når de opplever uventede blødninger, noe som gjør at vi kan oppdage kreften tidlig. Tidlig oppdagelse gir ofte bedre prognose fordi kreften ikke har spredt seg enda, sier Lindemann.

Fra mikroskop til genanalyse

Tidligere ble livmorkreft hovedsakelig klassifisert ved hjelp av mikroskopiske undersøkelser av kreftcellene. I dag brukes avanserte genetiske analyser for å gi en mer presis diagnose.

– Vi ser at noen svulster, som ser like ut under mikroskopet, oppfører seg helt ulikt. Ved å analysere svulstens molekylære egenskaper, kan vi forutsi hvordan kreften vil utvikle seg og tilpasse behandlingen bedre, sier Lindemann.

En av de viktigste genetiske faktorene som analyseres, er POLE-mutasjoner.

– Pasienter med POLE-mutasjoner har ofte en veldig god prognose, selv om kreften ser aggressiv ut under mikroskopet, forklarer hun. Men kun om lag 5-10 prosent av pasienten vil ha en slik endring i sin svulst og her undersøker studier nå om disse kan få en mindre aggressiv behandling. Her vil også Norge delta.

Ny behandling gir håp

For avansert eller tilbakevendende livmorkreft er immunterapi i kombinasjon med cellegift en lovende behandlingsmetode.

– Studier har vist at pasienter med visse genetiske endringer, som MMR-defekter, har 70 prosent lavere risiko for tilbakefall når de får immunterapi sammen med cellegift. Å se etter disse defektene i MMR-genene er også viktig for å avdekke om det foreligger en arvelig belastning for kreft. Så disse nye undersøkelsene er viktig på mange plan, sier Lindemann

I tillegg til immunterapi er såkalte antistoffkonjugater, en type målrettet cellegift, en spennende utvikling i medikamentell behandling.

– Disse fungerer som en trojansk hest ved å frakte cellegift direkte inn i kreftcellene, noe som potensielt kan gi mer effektiv behandling med færre bivirkninger, forklarer Lindemann.

Målrettet behandling og nye kliniske studier

I tillegg til immunterapi og cellegift pågår det også forskning på hvordan hormonreseptorer i svulstene kan gi mer presise behandlingsvalg.

– Vi ser at hormonreseptoruttrykket kan spille en viktig rolle i prognose og behandling, særlig for pasienter som ikke faller tydelig inn i de molekylære undergruppene vi nå kartlegger. Dette er noe vi ønsker å undersøke videre, sier Lindemann.

Det er også økende interesse for bruk av biomarkører i blodprøver for å overvåke sykdomsforløpet og for å skreddersy behandlingen bedre.

– Vi håper at vi i fremtiden kan bruke blodprøver for å oppdage tilbakefall tidligere eller måle behandlingseffekten raskere enn det vi kan med dagens billeddiagnostikk, forklarer hun.

På Radiumhospitalet pågår det nå flere kliniske studier for å teste ut disse nye metodene.

– Kliniske studier er avgjørende for å forbedre behandlingstilbudet. Vi oppfordrer pasienter til å spørre sin behandlende lege om de kan være aktuelle for deltakelse, da dette kan gi tilgang til nye medisiner før de blir allment tilgjengelige og vil hjelpe å skape nye behandlingsmuligheter i fremtiden, avslutter Lindemann.