Hadde eggstokkreft - fikk beskjed om at hun var psykisk syk

Ragnfrid Ylvisåker (44 år) var døden nær før hun ble tatt på alvor. 

– Mitt forløp opp mot diagnosen, og ikke minst hvordan jeg ble møtt av både fastlege, legevakt og lokalsykehus var traumatiserende. Uten mine pårørende hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg er skremt over hvor mye makt enkelte helsepersonell kan ha, og hvordan dette kan bidra til at man ikke får den hjelpen man trenger. Lytt til oss og send oss videre, ikke fortell oss at noe er normalt når vi kjenner så sterkt at det overhodet ikke er det!

Fryktelig dårlig på kort tid

Høsten 2018 var Ragnfrid, som jobbet som miljøterapeut i Sogndal, hanglete. Hun følte seg slapp, gikk ned i vekt, var kvalm og hadde dårlig matlyst. De rundt henne kommenterte at hun ikke så frisk ut. Etter som ukene gikk ble formen verre. Hun fikk ikke i seg mat, var svimmel, måtte tisse ofte og drakk store mengder vann. Da hun fant blod i urinen og begynte å kaste opp dro  hun på legevakten. Hun ble satt på antibiotika, da legen mente at dette var en urinveisinfeksjon.

– Jeg var da så dårlig at jeg ikke klarte å fungere i hverdagen og stilte meg undrende til at dette skyldtes urinveisinfeksjon, men fikk beskjed om at – jo – man kunne bli så dårlig av en slik infeksjon.

Men, Ragnfrid ble bare verre. Hun ble sengeliggende og bare kastet opp alt hun fikk i seg.  Vikarierende fastlege mente de burde avvente og se. Mannen til Ragnfrid ringte legekontoret daglig og selv var hun utallige ganger hos legen. Etter å ha kastet opp i tre uker fikk Ragnfrid beskjed om at hun kunne ta turen inn på lokalsykehuset.

«Dette er psykisk»

På lokalsykehuset ble Ragnfrid lagt på isolat, fordi hun hadde «omgangssyke». Da legen kom innom var han helt bestemt på hva som feilte henne, til tross for at han aldri hadde møtt henne tidligere.

–  Jeg vet hva som feiler deg – du har møtt veggen sa han til meg. Jeg protesterte og forklarte at jeg hadde et godt liv, med familie og en jobb jeg trivdes i. Men, han hadde bestemt seg, alle symptomene mine skyldtes at jeg egentlig var psykisk syk. Hele seansen var helt surrealistisk, jeg måtte argumentere for at jeg ikke var psykisk syk, mens jeg i realiteten faktisk var dødssyk.

Uregelmessig EKG og stor, oppblåst mage til tross, Ragnfrid ble sendt hjem samme ettermiddag med resept på angstdempende og beroligende.

– Jeg ville dø

Samme natt ble Ragnfrid dårligere, hun besvimte flere ganger og fikk kramper i hele kroppen. Familien kontaktet på nytt lokalsykehuset, men ble avfeid med at dette var psykisk og at de måtte vente til legekontoret åpnet slik at hun kunne få henvisning til psykiatri. På legekontoret ville de på nytt avvente og se an, utover dagen ble det bestemt at Ragnfrid skulle legges inn på kommunal akutt døgnenhet på det lokale sykehjemmet. På sykehjemmet fikk hun store mengder væske intravenøst og en ny diagnose ble stilt: magesår. På nytt ble hun sendt hjem med en resept. Etter få timer hjemme begynte hun å besvime og få krampeanfall igjen.

– Jeg var så syk at jeg egentlig hadde lyst til å dø. De som skulle hjelpe meg gjorde ikke jobben sin, uten familien min hadde jeg ikke klart å få hjelp.

Familien ringte 113 og Ragnfrid ble sendt til Førde sykehus. Ved innleggelse på sykehuset snudde alt. Nye prøver viste at hun hadde et skyhøyt kalsiumnivå og elektrolytter helt ute av balanse. CT av magen avslørte en stor svulst på eggstokkene. Legene var rystet og forklarte at hun var svært nær hjertestans.
– Inne i meg hadde jeg visst det lenge – dette var kreft.

Gjentatte tilbakefall

Det tok to uker med behandling på Førde sykehus før Ragnfrid var sterk nok til å reise til Haukeland Universitetssykehus for operasjon. Svulsten hadde vokst til 33 cm og Ragnfrid fikk beskjed om at hun hadde en sjelden form for eggstokkreft. Kirurgene fjernet eggstokker, livmor, fettforkle og blindtarm i operasjonen. Selv om Ragnfrid fikk cellegift etter operasjonen, kom kreften tilbake 10 måneder senere. Hun ble operert på nytt og fikk stråling, men tilbakefallene fortsatte å komme.

— Jeg ble gentestet på Haukeland, og fant ut at det var en form for immunterapi som jeg kunne forsøke. I starten måtte jeg gå privat for å få behandlingen, men etter hvert fikk Haukeland godkjenning til å gi meg immunterapien på sykehuset. Nå har jeg gått på immunterapi i 13 måneder og skal fortsette på det. Jeg vet at jeg ikke blir frisk, men behandlingen gir meg mer tid.

Brenner for at kvinner må tas på alvor

–  Underveis i forløpet mitt var ingen inne på tanken om at dette kunne være en form for  gynekologisk kreft. Jeg har alltid tatt celleprøver når jeg skulle, men ikke tatt ultralyd regelmessig. Dette er noe jeg har tenkt på i ettertid, at alle kvinner burde få tilgang til jevnlig ultralydundersøkelse av eggstokker og livmor, jeg tror mange slår seg til ro med at alt er bra så lenge celleprøven er ok.

I dag har Ragnfrid forsøkt å distansere seg fra mye av det hun har vært igjennom. Immunterapien har gitt henne mer tid og et håp. Men hun går stadig og kjenner etter, hvor lenge virker behandlingen?

–  Å leve med kreften er ikke lett. Jeg er i bølgedaler hele tiden. Åpenhet har vært en måte å bearbeide alt sammen for meg. Jeg har snakket mye om det jeg har vært igjennom, både hjemme med barna, og jeg har delt historien min i lokalsamfunnet. Jeg ønsker å bruke stemmen min til å bidra til at kvinnehelse tas på alvor. Det kan ikke sies ofte nok: kvinner som kjenner at det er noe feil i kroppen må lyttes til og tas på alvor.

Tekst: Rannveig Øksne
Foto: Eli Grotle, Sogn Avis