Med styggen på ryggen

– Erfaringen gjør at jeg kan sette meg inn i situasjonen på en helt annen måte enn for eksempel helsepersonell kan, påpeker hun om likepersonrollen.

Fikk tilbakefall av livmorhalskreft

Lisbeth Westergren (57) fikk diagnosen livmorhalskreft for 7 år siden. Etter robotkirurgi kom hun seg relativt raskt på beina, men under ett år etterpå fikk hun tilbakefall.

– Jeg var mentalt veldig ferdig med alt etter operasjon, men kroppen min var tydeligvis ikke ferdig med alt. Tilbakefallet ble en veldig påkjenning for meg. Jeg måtte ha cellegift, og ble aldri helt fin igjen. I dag er jeg ufør, forteller Westergren.

Er likeperson

Selv om jobben i IF forsikring er et tilbakelagt kapittel, har hun energi nok til å fungere som likeperson og utøver i dag stort engasjement i Gynkreftforeningen.

– Ønsket om å bli likeperson kom fordi jeg ville bidra med noe. Det samme ville datteren min, som hadde levd tett på min sykdomshistorie. Hun syntes det var lite informasjon som pårørende, og tenkte at det sikkert er mange andre voksne barn som henne selv, som har levd tett på sykdom og savnet å bli mer inkludert. Dermed meldte vi oss på likepersonkurs sammen, forteller Westergren.

– Hva kan en likeperson bidra med som ikke en av dine nærmeste kan?

– En likeperson skal ikke være den som prater mest, men være lyttende i forhold til det man har å si og lurer på. Kanskje er det ting du føler du kan si til en likeperson som du er redd for å snakke med dine nærmeste om. Det følte hvert fall jeg da jeg var syk. Å kunne prate med noen som nettopp ikke var så nærme ble veldig viktig for meg. Likepersonen ga meg håp. For mange likepersoner er sykdommen et tilbakelagt kapittel for flere år siden. Å slik gi håp med sin blotte tilstedeværelse er en ting, men det er også viktig å formidle håpet som ligger i stadig nye og bedre behandlingsmuligheter. Før i tiden var samme kreftdiagnose ofte en dødsdom. Nå skjer utviklingen så fort at det kommer nye behandlinger og nye medisiner som blir godkjent nesten for hver eneste måned, hvert fall for hvert år for mange diagnoser.

– Kreves det noen spesielle egenskaper å fungere i rollen som likeperson?

– Noe som kommer godt med er at du har kommet deg «litt videre», og er trygg på deg selv og sykdommen. Helt trygg kan man riktignok aldri være. «Styggen på ryggen» er der litt hele tiden, spesielt for oss som har opplevd tilbakefall. Erfaringen gjør at jeg kan sette meg inn i situasjonen på en helt annen måte enn for eksempel helsepersonell kan. Samtidig er nok evnen til å lytte den beste egenskapen du kan ha som likeperson. Tålmodighet og trygghet. Å ha kjent ulike behandlinger som operasjon og cellegift på egen kropp, gjør at jeg kan fortelle om egne opplevelser. Selv om man aldri skal gå inn på det rent medisinske, kan mange tips komme godt med. Jeg husker en samtale jeg hadde med en ung jente som var så redd for å miste håret sitt. Da sendte jeg henne artikkelen fra Afrodite om kjølehette, som nettopp hadde stått på trykk.

– Har du en spesiell samtale du husker ekstra godt fra tiden som likeperson?

– Det var en ektemann som kom bort til meg da jeg stod på stand under Arendalsuka. Kona hans hadde nettopp blitt diagnostisert, hjemme hadde han en 13 år gammel datter som han var veldig redd for. Vi hadde en bra samtale der jeg fikk trygget han. Jeg ba han informere kona om muligheten til å ta kontakt med oss/meldes seg inn i Gynkreftforeningen. De visste så lite.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Her i sør er det veldig trist at vi ikke har noe særlig samlingspunkt. Vi har bare en kreftcafe, der det er mest godt voksne med mange ulike diagnoser som går. Jeg har fortalt om Gynkreftforeningen og likepersontjenesten her. Målet er å få et eget lokallag på beina for Agderområdet. Vi som har erfaringen med sykdommen må nok stå på litt ekstra for å få informasjonen ut der. Det samme burde sykehusene og legekontorene gjøre. Å si fra at man finnes er ett godt skritt på veien.

Tekst: Kjersti Juul