Vibeke lever med eggstokkreft

I flere år hadde Vibeke (60) gått til gynekolog årlig, men hadde året før bestemt seg for å gå annethvert år.
­– Det er jo noe jeg prøver å ikke gruble for mye på, men dersom jeg hadde fortsatt med mine årlige undersøkelser så hadde kreften blitt oppdaget våren 2016.

Vage symptomer

– Jeg begynte å kjenne at det var noe som ikke stemte sommeren 2016. Det var som om jeg hadde eggløsning, og ubehaget kom og gikk. Jeg kontaktet gynekologen min, men han skulle på ferie. Han spurte om det hastet, men jeg tenkte at det sikkert kunne vente til han var tilbake en måneds tid senere.

I løpet av sommerferien fikk hun følelsen av at eggstokkene vokste, hun kunne nesten kjenne de utenpå magen – kanskje var det vanncyster tenkte hun. Og så var ikke kondisjonen helt som den pleide.

– Jeg har alltid syklet mye og vært i god form. Denne sommeren var kondisjonen betydelig dårligere. Jeg tenkte at det kom av at jeg ikke hadde syklet nok og at mer trening måtte til for å finne sykkelformen. I tillegg var jeg også veldig trøtt og hadde mindre energi når ferien nærmet seg slutten – men tenkte ikke så mye over det.

Når Vibeke kom til gynekologen etter sommeren var han tydelig på at det ikke dreide seg om ufarlige cyster. Dagen etter undersøkelsen kom svaret på blodprøvene som gynekologen hadde tatt, og de bekreftet mistanken. Kreftmarkøren var forhøyet og Vibeke ble sendt rett inn i pakkeforløp for kreft.

Langdryg utredning

– Jeg hadde aldri tenkt på meg selv i forhold til kreft. Det å få en slik beskjed var på en måte en nummen opplevelse. Plutselig befant jeg meg i en livskrise, jeg var engstelig, redd og veldig fortvilet. Min fremtid ble med et veldig usikker, og hadde jeg i det hele tatt en fremtid?

Vibeke blir utredet videre på Kvinneklinikken på Haukeland. Utredningen tok tid på grunn av uklarheter hvor kreften hadde oppstått og underveis kom det nedslående resultater. Hun ble diagnostisert med eggstokkreft stadium fire. I hennes tilfelle betydde det spredning til milt, lever, lymfer og begge lunger.

– Når jeg til slutt fikk beskjed om at det var eggstokkreft så var det utrolig nok nesten som en lettelse. Nå visste jeg hvem fienden min var.  Samtidig var det ufattelig tungt å ta inn over seg alvorlighetsgraden av alt.

Behandlingsstart

Vibeke ble startet opp på standardbehandlingen for eggstokkreft, med cellegift. Målet var å krympe svulstene før en eventuell operasjon. Fra september til november får hun cellegiftkurer.

– Kirurgene fjernet eggstokker, livmor, bukhinne og milt. Etterpå var de positive, buken var «ren» og det var ikke tegn til spredning til tarmsystemet. Det ga meg litt mer håp om at dette kunne gå i riktig retning.

Tre uker etter operasjonen var det nye runder med cellegift, frem til februar 2017. Mot slutten av kuren fikk Vibeke også to doser med Avastin. Imidlertid ble de hvite blodcellene for lave. Det førte til at hun måtte slutte på Avastin.

Av og på behandling

Det neste halvåret går det nokså greit, men ny kontroll på sensommeren viste at metastasene vokste. Hun ble satt på cellegift igjen, denne gangen en annen type enn hun hadde fått tidligere. Men så faller antallet hvite blodceller igjen, og legene avslutter behandlingen.

–  Det er en mental påkjenning at man ikke får cellegift grunnet lave blodverdier.

Etter en pause ble hun satt på nye runder med cellegift i kombinasjon med Avastin.

Hun gikk på cellegift frem til mars 2018, og fortsatte med Avastin til desember i 2018.

– 2018 var et godt år. Sykehuset gjorde hovedjobben, og min jobb var å sørge for fysisk aktivitet, riktig kosthold og avspenning.  Uansett hvordan formen min var så gikk jeg ut på tur, kort eller lang.

Går privat for å få immunterapi

Ny CT i januar 2019 viste at metastasene i lunger, lever og lymfe var begynt å vokse igjen. Vibeke blir startet på cellegift igjen, denne gangen en annen type cellegift. Dessverre tåler hun den dårlig og får en allergisk reaksjon. Hun blir tatt av cellegift og går uten behandling frem til mai, da blir hun satt på en cellegift hun hadde fått tidligere. Cellegiftkuren ble avsluttet i oktober samme år, og på nytt går hun uten behandling.

– Når høsten kom konfererte min samboer og jeg klinikkoverlegen ved Kvinneklinikken hvilke andre behandlingsmuligheter som kunne være aktuell for min sykdom.  Det ble da tatt prøver fra morsvulsten min som viste at jeg var PDL1 positiv – noe som betydde at jeg kunne ha nytte av immunterapi. Imidlertid var ikke dette en behandling sykehuset kunne gi meg.

Vibeke kontaktet Aleris og betalte for immunterapibehandlingen av egne midler.

Etter ti måneder, og over 1 million kroner, viste en ny CT-undersøkelse at hun responderte så bra at hun med bistand fra Haukeland søkte til Ekspertpanelet.
Ekspertpanelet kom heldigvis til den konklusjon at min respons på immunterapien var så god at det fortsatt ville være den beste behandlingen for meg. Sykehusdirektøren ved Haukeland støttet Ekspertpanelets konklusjon og jeg har siden høsten 2020 fått immunterapi i offentlig regi med Kvinneklinikken som behandlingsansvarlig.

Immunterapien har ført til at Vibeke ikke lenger har metastaser i leveren, og det er kun en liten svulst igjen i den ene lungen og noen små i lymfene.

– Nå har jeg gått på immunterapien i to år, og har fått beskjed om at jeg kan fortsette på dette så lenge jeg har respons og ikke får for store bivirkninger.  Med tanke på at behandlingsmålet var stabilitet ved oppstart av immunterapi så er det fantastisk det som har skjedd så langt.

Lite plass til kreften i hverdagen

Støtten fra samboeren, barn, familien og nære venner gjennom alle opp- og nedturer, og harde runder med behandling, har vært svært viktig. Fysisk aktivitet har også betydd mye for Vibeke.

– Nå trener jeg styrke og kondisjon, og så går jeg mange turer, sykler og går på ski. Kosthold er også viktig for meg. Jeg er langt fra fanatisk, men det er godt å tenke på at jeg kan ta noen små grep selv som kan gjøre at jeg har det litt bedre.

Vibeke jobber som leder innen psykisk helse og rus i Bergen kommune, og hennes bakgrunn og utdannelse har vært nyttig underveis i kreftbehandlingen.

– Jeg er nok sterk mentalt, og så har jeg klart å anvende den kunnskapen jeg har om psykisk helse på meg selv. Gjennom hele dette forløpet har den største utfordringen vært å takle påkjenningen mentalt. Jeg har lært at man er nødt til å lære seg å leve med kreften, og jeg gjør det jeg kan for at kreften får minst mulig plass i hverdagen og forsøker å ha fokuset mitt på det som fungerer. Nå er jeg kommet dit at jeg kan planlegge frem i tid, og det bidrar til en normalitet i hverdagen. Selv om livet har endret seg for meg så har også dette livet jeg lever nå mange gode kvaliteter.

Tekst: Rannveig Øksne