Stefanie fikk en sjelden kreftsvulst på eggstokkene

Publisert: 27. januar 2022

– Det var helt tilfeldig at kreften ble oppdaget hos meg. Jeg var på en rutineundersøkelse i 2018, og takker egentlig vanene jeg hadde fra meg fra Østerrike for at svulsten på eggstokken min ble oppdaget så tidlig, forteller Stefanie Wüstner, 38 år.

I Østerrike, som Stefanie kommer fra, er det vanlig for kvinner å ta en gynekologisk undersøkelse én gang i året.

Det var gynekologen som fant, det som så ut som en stor cyste, og sendte Stefanie videre til utredning. På det tidspunktet ante ikke Stefanie at det var en kreftsvulst hun hadde på eggstokken, og ikke en cyste. Det tok tid å komme til rett plass for å få gjennomført operasjonen for å få fjernet cysten, men hun ble til slutt operert på Ullevål Universitetssykehus. Under operasjonen fant kirurgene en 7 cm stor cyste på venstre eggstokk, Og mens de tok denne ut fant de også tilløp til nydannelser i bekkenet. Først fire uker senere fikk Stefanie beskjed om at det var en kreftsvulst som hadde blitt fjernet, en såkalt germinaltumor.

Uvirkelig beskjed

– Det var et stort sjokk å få beskjed om at det var kreft jeg hadde. Alt var helt uvirkelig, selv om det nå er fire år siden så har jeg på en måte fortsatt problemer med å ta inn hele opplevelsen.

Etter å ha fått kreftbeskjeden skjedde alt raskt, Stefanie som på den tiden bodde i Nord Norge, fant en leilighet i Oslo og startet på behandling på Radiumhospitalet. På Radiumhospitalet ble det tatt en ny gynekologisk undersøkelse og CT for å finne ut hvilke stadie kreften var i, og Stefanie ble startet opp på cellegift.

– Jeg fikk også vite at operasjonen ikke hadde vært helt vellykket, svulsten skulle blitt tatt ut som en helhet, men det ble ikke gjort.

Tøff behandling

Cellegiftkuren som Stefanie fikk var sterk og hun var periodevis innlagt på sykehuset. Seks dager innlagt, seks dager hjemme, to-tre uker pause, før hun startet på ny runde. Totalt fikk hun fire runder med cellegift.

– Det var tøft. Jeg fikk blant annet sepsis etter å ha fått infeksjon i veneporten. Jeg overlevde, men det var traumatisk.

For å takle sykdommen og behandlingen lagde Stefanie seg et eget regime.

– Selv om jeg var veldig syk så ville jeg ikke tillate meg å være så syk. Uansett hvor dårlig jeg var sto jeg alltid opp klokken åtte, tok en dusj, tvang meg til å spise noe – en avocado for eksempel, og sørget for å bevege meg. Jeg gikk ofte i trapper.  Selv om jeg var utrolig sliten og utmattet så var humøret mitt ganske godt under behandlingen.

I periodene Stefanie var hjemme vekslet hennes familie fra Østerrike, samboeren og hans familie på å være sammen med henne. Det er hun svært takknemlig for. Oppfølgingen på Radiumhospitalet bidro også til at hun følte seg trygg og ivaretatt.

Følte seg alene etter behandling

Mens hun gikk til oppfølging etter behandling ble Stefanie gravid. Selve graviditeten forløp som normalt og hun fikk en velskapt gutt, men etter fødselen meldte bekymringen seg på en annen måte enn tidligere.

Etter at cellegiftkurene var overstått fikk Stefanie beskjed om at hun var ferdigbehandlet. Hun gikk til kontroller med CT hver tredje måned det første året, og så kontroller hver sjette måned.

Selv om hun gikk til kontroller så følte hun at hun sto på bar bakke. Cellgiftkurene førte til at følelsen i tærne ble borte, noe ingen hadde fortalt henne at kunne skje.

– Jeg kjente at jeg måtte ta tak i ting selv. Når jeg mistet følelsen i tærne så fant jeg ut hvilke øvelser jeg kunne gjøre og startet å trene selv. Jeg søkte om å få hjelp av psykolog til å takle det jeg hadde vært gjennom, men fikk avslag fordi det ikke hadde vært dramatisk nok – selv om det føltes slik for meg.

For å ikke ha for mye tid til egne tanker sto Stefanie på for på komme tilbake i jobben. Hun er utdannet veterinær, og jobber som patolog. Seks måneder etter behandlingen var ferdig var hun tilbake i 100 prosent stilling.

Ble mamma

Midt oppe i oppfølgingen ble Stefanie gravid. Graviditeten forløp som normalt og hun følte seg rolig på at alt skulle gå bra. Men etter fødselen meldte bekymringen seg på en ny måte enn tidligere.

–  Alt fikk en annen betydning etter at sønnen min ble født. Han en liten person som jeg må ta ansvar for, og det gjør alt på en måte mye verre. Det har ført til at kontrollene også har fått en annen betydning. Hvis jeg skulle få et tilbakefall så vil det også påvirke hans liv og min kapasitet til å ta vare på han. Det blir ekstra bekymringer.

I tiden før kontroller kjenner Stefanie på at bekymringene bygger seg opp. Hun synes det er en ekstra belastning med ventetiden fra hun tar MR eller CT til resultatene kommer.

– For alle andre rundt så er jeg ferdig med kreften, men det føles ikke slik for meg. Selv om jeg skal til min siste kontroll i april 2022 så kommer jeg til å fortsette med jevnlig oppfølging hos gynekolog i ettertid.

 

Tekst: Rannveig Øksne

Bli medlem i Gynkreftforeningen

Bli en del av vårt fellesskap og støtt vårt arbeid for gynkreftrammede og deres pårørende.
Priser:
Hovedmedlemskap kr. 300
Familiemedlemskap kr. 400 (inntil 8 familiemedlemmer fra samme husstand)

Ja, jeg vil bli medlem!