Ensomt å bli rammet av en sjelden kreftform

Publisert: 21. desember 2020

Therese Melle fikk omfattende behandling for sjelden ondartet svulst utgående fra morkaken i 2015. I dag er hun frisk, og lever et godt liv til tross for seneffekter.

Å bli rammet av en sjelden kreftform, kan føre mye usikkerhet med seg. For Therese Melle (35) var det lenge uvisst hva som egentlig var galt.

– Hvordan ble kreften oppdaget?

– Jeg var gravid og følte meg dårlig gjennom svangerskapet. Etter fødselen ble jeg aldri bedre, bare mer og mer sliten. Jeg hadde mange diffuse symptomer ingen forstod seg på. Etterhvert fikk jeg påvist høyt stoffskifte, med beskjed om at det kom til å gå over av seg selv. Da jeg hadde time for ultralyd av leveren etter en galleblæreoperasjon, ble det oppdaget at jeg hadde en stor svulst i leveren. Påfølgende CT-scanning viste at jeg hadde kreft flere steder, og jeg ble sendt til utredning for å finne ut hva det var, forteller Melle.

– Hva slags tanker gikk igjennom hodet ditt på det tidspunktet?

– Det kom som et sjokk, og så veldig mørkt ut siden jeg hadde kreft mange steder i kroppen. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke er snakk om hvis jeg dør, men når jeg dør, forteller Therese som på dette tidspunktet hadde tre små barn på 3 måneder, 2 og 4 år. Tanken på å måtte forlate dem var det verste.

hCG-nivået avslørte morkakekreften

Midt i det kaotiske mørket ba Therese om time hos gynekologen, for å ta ut spiralen som hun følte førte til mye blødninger.

– Gynekologen tok ut spiralen, men ville for sikkerhets skyld også sjekke hCG-nivået mitt i tilfelle det kunne være morkakekreft. Da kunne det likevel være et håp. Det viste seg at hCG-en min var skyhøy. Jeg ble sendt rett til Radiumhospitalet og begynte på cellegift samme dag. Legene var veldig positive, og fortalte at denne type kreft er svært sensitiv for cellegift, forteller Therese.

Med ett var håpet om en fremtid tent, likevel opplevde Therese mye usikkerhet knyttet til det å ha en så sjelden form for gynkreft.

– Jeg lå på en stor avdeling, og det var få leger som kunne noe om det. Det føltes som jeg fikk mange forskjellige, og dermed forvirrende svar på det jeg lurte på. Det hjalp veldig da jeg fikk én fast lege å forholde meg til. Har man en sjelden kreftform, er kanskje behovet for å føle at man får trygg informasjon enda større. Det er fort gjort å føle seg usikker og alene på en avdeling der du er den eneste med den diagnosen.

Reddet med et «nødskrik»

Hun fikk reise hjem mellom cellegiftkurene, men slet lenge med store bivirkninger, og endte på ett tidspunkt nesten opp i rullestol på grunn av nerveskader.

– Ved andre krefttyper hadde de kanskje stoppet opp eller prøvd noe annet, men med meg måtte de bare kjøre på til tross for bivirkningene. Et par ganger trodde de kreften var knekt, men den viste seg å komme tilbake med det samme. Siste gang sa lege Olesya Solheim til meg at hun ikke trodde kroppen min kom til å tåle mer cellegift. Jeg fikk beskjed om å reise hjem og kunne bare håpe på at prøvene ikke kom til å stige igjen. Det viste seg heldigvis å være nok, og føltes litt som at jeg ble reddet med et siste «nødskrik». Da hadde jeg vært i behandling halvannet år, forteller Therese.

Nytt livsperspektiv

Faren for tilbakefall ved morkakekreft er liten. Likevel er det risiko for å utvikle leukemi som følge av all cellegiften.

– Det har heldigvis ikke skjedd, men jeg har mange andre senskader. Fatigue er det som plager meg mest i hverdagen, men jeg har også nevropati som fører til dårligere balanse. Skadet hørsel, overgangsalder og dårligere hukommelse hører også med til senskadene, sier Therese som i dag er uføretrygdet fra jobben som sykepleier.

Drømmen hun hadde om å videreutdanne seg til jordmor er lagt til side. Hun kjenner på en sorg over alle muligheter for fremtiden som glapp. Samtidig har Therese fått et annet perspektiv på livet.

– Vissheten om at dette er en kreftform som sprer seg raskt er skremmende. Jeg priser meg lykkelig over at tilfeldighetene gjorde at det ble oppdaget i tide. Ofte synes jeg folk klager over bagateller. Jeg har lært meg å sette pris det livet jeg tross alt er så heldig å ha. Og er veldig takknemlig for all den hjelpen jeg har fått. Uten alle de fantastiske legene og sykepleierne hadde jeg ikke vært i livet i dag.

 

Tekst: Kjersti Juul