– Jeg syntes det var ekkelt å gå til gynekolog. Det er noe med det at man må ligge der å sprike med beina, som bød meg i mot. Paradoksalt nok var også frykten for at noe skulle være galt, grunnen til at jeg ikke gikk til underlivsundersøkelse på hele sju år, sier Beate Steen Nilsen (48).

Hun fløy i det hele tatt sjelden til legen, og avgjørelsen om å avbestille celleprøveinnkallingen var ikke vanskelig å ta. Da hun derimot fikk stikkblødninger med store mengder blod, oppsøkte hun lege som mente at grunnen til blødningene var overgangsalderen. Celleprøve ble også tatt, og da svaret på denne kom noen uker senere, var imidlertid beskjeden en ganske annen: Du har livmorhalskreft! To dager senere var behandling på lokalsykehuset med påfølgende cellegift ved Radiumhospitalet et faktum.

– Svulsten min var hele 6 X 7 cm. Tatt i betraktning at jeg blødde ved samleie så mye som et år i forkant, betyr det at jeg trolig har gått med dette lenge og bare ignorert signalene, forteller Nilsen. 

Får behandling for senskader

– Det er rart å tenke på at jeg kunne unngått å bruke tiden min på Radiumhospitalet såvel som Haukeland sykehus hvor jeg nå får behandling på grunn av senskader, hadde jeg bare lagt meg i gynekologstolene de ti minuttene det tar å ta en celleprøve.

– Blæra er full av stråleskader, tarmene fungerer kjempedårlig, jeg har lymfødem og er så stiv i kroppen at jeg hverken føler jeg kan trene eller leke med barnebarna. Alt er snudd på hodet, sukker Nilsen.

Da hun for et halvt år siden også begynte å blø fra blæra, bestemte hun seg for å ta imot tilbudet om å være med i en studie angående blærer. Den var full av sprukne blodårer, noe trykktankbehandling har vist seg å være spesielt egnet for.

– Behandlingen går ut på at jeg legges på en båre og kjøres inn i en tank som så trykksettes tilsvarende 14 meters dyp. Det er ikke ubehagelig, og jeg kan ligge å se på film de to timene jeg skal være der.Tross alt det triste, forsøker jeg å fokusere på hvor fantastisk det er at man for eksempel har funnet frem til behandlinger som dette som kan hjelpe på senskader.

–Tenker du ofte på hvordan livet ville vært hvis du hadde tatt celleprøve i tide?

– Ja, fra sykdommen ble påvist i 2014 og til nå, har jeg befunnet meg i en veldig rar livstilværelse. De første to årene må man sjekke seg hver tredje måned for tilbakefall, og det ble nesten det eneste jeg tenkte på. Siden sjekkes man hvert halvår, og i dag pendler jeg mellom Halden hvor jeg bor og Haukeland sykehus i Bergen for trykktankbehandling. Det har vært et enormt fokus på noe jeg ikke hadde trengt i livet. Men når det har gått fem år uten tilbakefall, blir man erklært frisk, så jeg nærmer meg, smiler Nilsen.

Sjokkerende beskjed

– Hvilke følelser har du kjent på i løpet av disse årene?

– Fra jeg fikk vite om livmorhalskreften og til jeg kom i gang med behandling, klarte jeg hverken å spise eller snakke. Det har nok sammenheng med måten jeg fikk beskjeden på. Jeg husker det var fredag den 13., legen jeg kom til var nok faglig dyktig, men ikke så menneskelig. Beskjeden var i bunn og grunn «Du har kreft, god helg!». Jeg fikk sjokk. Da jeg ble utredet videre på Radiumhospitalet, og fikk vite at det ikke var spredning, ble jeg noe lettere til sinns.

I dag er Nilsen bevisst på å reklamere for HPV-vaksinen, og har hittil fått to av fire døtre i familien til å ta den.