Åpen i håp om å fjerne tabuer

Hun har alltid visst at det bare var et spørsmål om tid. Med arvelig genfeil i familien, fikk Merete Furuberg i ung alder beskjed om at kreften ville ramme – før eller siden. Likevel ringte ikke varselklokkene, da hun høsten 1999 fikk blødninger som ikke ville stoppe.

– Men jeg oppsøkte lege og fikk etter hvert diagnosen overarbeidet, forteller Furuberg som på den tiden var heltidsansatt i forskning og undervisning på universitetet på Ås. I tillegg var det valgkampavslutning i fylkestingsvalget i Hedmark, der hun hadde som mål å bli fylkesordfører.

Furuberg har alltid vært en svært aktiv dame. Hun er ikke ukjent med 90 timers arbeidsuker, og har samtidig drevet mye med idrett. «Syk» og «sliten» har vært fremmedord i hennes munn, men etter hvert som blødningene ikke ville gi seg, meldte mangelen på energi seg. Legene fant fortsatt ikke noe galt og konkluderte med tidlig overgangsalder.

– At blødninger kan være tegn på kreft begynte etter hvert å demre for meg, og da jeg i januar 2000 oppsøkte lege for tredje gang, fant de endelig ut hva som var galt, forteller Furuberg.

Irrasjonelle tanker

Samme måned ble eggstokker, livmor og livmorhals fjernet. Tilbake lå Merete Furuberg med vonde tanker som kvernet og følelsen av panikk.

– Jeg opplevde det som en sjokklignende dødsangst, og var alt annet enn behersket. Nettene var verst og jeg drømte om å rømme fra alt, forteller Furuberg.

Som ansatt i skogforskning hadde hun reist mye til Canada og jobbet for blant annet en jobb for indianerne i naturreservatene her. Som takk for jobben hadde hun fått en egen storslått seremoni der hun ble tatt opp i ørnestammen og døpt «Queen Of The Forest». Dette var minner som nå ble forsterket, samtidig som irrasjonelle tanker presset på.

– Jeg ville rømme tilbake til indianerne. Et slags desperat håp om å bli helbredet med naturmedisin. Samtidig saumfarte jeg sykehuskorridorene på jakt etter brosjyrer eller informasjon om gynkreft, men fant ingenting. Heldigvis kom jeg i kontakt med noen damer fra Kreftforeningen i Elverum, de hjalp meg å sortere tankene, forteller Furuberg.

Mental påvirkning

Fordi hun ble syk før Gynkreftoreningen fikk sin oppstart i 2001, måtte hun finne ut av mye på egenhånd. Hun slukte alt hun kom over av forskning og litteratur om underlivskreft, og følte at hun slik fikk en «finger med i spillet» av behandlingen sin. Hovedmålet var å overleve.

–Men jeg var også opptatt av at legene skulle fjerne så få lymfeknuter som mulig, fordi jeg var redd for å fålymfødem. Ønsket om å fortsette å gå aktivt langrenn og bevare de seksuelle følelsene stod sterkt. Legene endte med å fjerne 31 lymfeknuter og det såkalte «fettforkle»under neste operasjon, forteller Furuberg.

Under hele sykdomsperioden i år 2000 som også innbefattet cellegift og stråling , følte hun at tanken på å komme tilbake i jobb, holdt henne oppe. Hun tror det mentale har mye å si når man blir syk. Å innstille hodet på at man snart skal fortsette der man slapp.

–Hvordan opplevde dine nærmeste at du var syk?

– Barna mine har hatt det knalltøft. Mens sønnen min fikk en voldsom reaksjon med en gang, tok datteren min det tilsynelatende greit. Jeg husker hun syntes det var så koselig å stryke på håret mitt etter hvert som det vokste tilbake. Men hun fikk siden en voldsom etterreaksjon, det tror jeg er vanlig for pårørende, presiserer Furuberg.

Etter sykdomsåret i  2000 holdt hun seg frisk i 13 år, og var like aktiv som før både på jobb og fritid.

– Det rare er at jeg ikke var plaget med noen bivirkninger, hverkenl ymfødem, fatigue, konsentrasjonsvansker eller angst. Jeg kunne nesten kjenne på en slags skyldfølselse – har jeg hatt det for lettvint? Min største frykt er å trampe på mine medsøstre, for jeg vet at mange er plaget med senvirkninger. Konklusjonen er kanskje at sykdom er individuelt, man kan ikke kan skjære alle over én kam, påpeker Furuberg.

Setter ting i perspektiv

I 2013 ble det det oppdaget en svulst i tykktarmen som lett lot seg operere. Det var først i våres, Merete Furuberg på nytt fikk kjenne på dødsangsten. Da fant legene en stor svulst som lå «kjelkete» til for operasjon. Hun ble på nytt satt på cellegift.

–Fra juli til september kjente jeg på den ubehagelige følelsen av usikkerhet. Og på hvor glad jeg er i livet. At sykdom setter ting i perspektiv, og gjør at man setter pris på livet på en annen måte, er ikke en klisje. Det er en sannhet med kjempe-blokkbokstaver. Jeg kan føle glede ved ting som før bare var irriterende, som å stå i kø – for selv da kjenner jeg jo at jeg lever med hvert fiber i kroppen.

Vi møter henne på Radiumhospitalet, der hun kan vise til svært god effekt av cellegiften som har gjort operasjon mulig. Furuberg har gjennomgått fullstendig bekkeneksentrasjon, og ser frem til å fortsette livet – nesten som før.

– Hvordan tror du et så stort inngrep vil påvirke livskvaliteten din?

– Det var ingen selvsikker dame med hatten på hodet, som satt og ventet på beskjed fra legen i høst. Å vite at jeg med svært stor sannsynlighet overlever denne gangen også, er en ubeskrivelig følelse. Det nærmeste jeg kan sammenligne med er følelsen da jeg fødte ungene mine. Bena, armene og hodet mitt er ikke påvirket av operasjonen. Og man kommer lang med det, smiler hun.

Så åpen som mulig

Merete Furubergønsker å  være så åpen som mulig om sykdommen, og blogger også om dette i håp om å fjerne noen tabuer. Hun viser til brystkreft som et eksempel på en kreftform som før var svært tabubelagt.

– Wenche Foss hjalp til å endre noe av dette. Jeg vil så gjerne ta bort noen bører fra mine medsøstre, her tror jeg Gynkreftforeningen kan spille en viktig rolle. Vi må fjerne tabuer, jobbe for at nyvinninger innenfor medisin skal komme gynkreftrammede til gode, og at menneskeliv må telle foran prinsipper. Som politiker vet jeg litt hvilke snorer en skal dra i, smiler Furuberg som ser frem til å fortsette å være engasjert i foreningen.