Betydelig redusert seksualliv

‒ Dette er en alvorlig tilbakemelding fra pasientene. De føler ikke å bli tatt på alvor. Her etterlyser pasientene noe fra gynekologen som de ikke får. Gynekologen må informere om mer enn fysisk og psykisk helse når de behandler en pasient for en gynekologisk kreftsykdom, sier psykiater ogklinisk sexolog Haakon Aars da han blir presentert for tallene fra Gynkreftforeningen.

Aars har som lege, samfunnsmedisiner og psykiater jobbet i en årrekke innen feltet sexologi. Han var den første i Norge som gjennomførte et studie om seksualitet blant MS-pasienter. Han har vært overlege ved Olafiaklinikken og ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Aker sykehus, og arbeider i dag som lege og terapeut på Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo. Han var den første legen i Norge som hadde en definert stilling som sexolog på et sykehus. Gjennom et langt yrkesliv har han erfart at det fortsatt er mange tabuer knyttet til seksualitet og sykdom, men han lar seg likevel skuffe over de klare tilbakemeldingene som kommer frem i Gynkreftforeningens undersøkelse.

Viktig jobb å gjøre

Det er en spørreundersøkelse blant Gynkreftforeningens medlemmer som gir disse tallene. Medlemmene er spurt om hvordan de opplever sin seksuelle helse etter at de ble syk, og over 25 prosent svarer at de ikke lenger har noe seksualliv. 35 prosent mener at seksuallivet er betydelig redusert. Bare 20 prosent oppgir at det er omtrent som før de ble syke, og 17 prosent melder at det var tungt i starten, men at det nå har tatt seg opp.

Gynkreftforeningens leder Jeanette Hoel synes tallene er nedslående lesing, men velger å trekke frem det positive i at 17 prosent oppgir at det var tungt i starten, men at med tiden så har det tatt seg opp.

‒ Det viser at det er mulig å finne tilbake til et godt seksualliv selv om man har vært rammet av en sykdom i underlivet som kanskje også har gitt varige fysiske skader. Det er derfor det er så viktig at helsepersonell tar dette alvorlig og tar tematikken opp med oss som er blitt syke. Å få tilbake et godt seksualliv er en del av rehabiliteringen etter kreftbehandlingen. Det er en viktig del av livet som må prioriteres høyere av helsevesenet, sier Hoel.

Helsepersonell spør sjelden

I undersøkelsen er Gynkreftforeningens medlemmer spurt om hvordan de opplever at helsepersonell har hjulpet dem med seksuelle utfordringer. På en skala fra 1 til 5 hvor 1 angir «i svært liten grad» og 5 angir «i svært stor grad», gir de gynkreftrammede gjennomsnittsscoren 2 på spørsmålet «Opplever du at helsepersonell tar opp temaet sex og samliv på en forståelig, informativ og respektfull måte?» 45 prosent oppgir at de ikke har fått dette tilbudet i det hele tatt. Enda dårligere er det på spørsmålet om de opplever at helsepersonell har snakket om hvilke konsekvenser sykdom og behandling kan få for seksualfunksjonen. Her er gjennomsnittscoren 1,8 og over halvparten svarer at dette har de aldri opplevd.

Sex er mer enn penetrering

‒ Jeg synes dette også er med på å avdekke noe av holdningen til betydningen av seksuell helse til de leger som har hovedansvaret for å behandle disse pasientene. Som gynekolog må man ikke bare snakke om fysisk helse og selve behandlingen av kreften. All gynekologisk kreft innebærer et alvorlig inngrep, og det gjør noe med pasientenes seksualitet. Det må settes av tid til å snakke om dette. De må uoppfordret snakke med pasientene sine om hva som skal til for å få tilbake et seksualliv, sier Aars.

Han påpeker at seksualitet innebærer mye mer enn det mange helsearbeidere synes å tro.

‒ Spørsmålet er hva man legger i et seksualliv. Snakker man om et penetrerende samleie, eller snakker man om alt det andre man kan gjøre. Hudkontakt, kos, mulighet for å la seg stimulere med tunge, dildo eller fingre er også en helt naturlig del av et seksualliv.Det er ikke noe i veien for at man kan ha intimitet etter en gynekologisk behandling. Men snakker man bare om at det er et samleie som gjelder, så vil det naturligvis virke mye mer utfordrende hvis man har fysiske skader og sår som smerter.

Rådene må være individuelle

Aars ønsker å påpeke hvor viktig det er at gynekologen tar opp seksualiteten med pasienten.

‒ Kanskje gjør behandlingen at man ikke kan ha samleie på en stund. Da må man snakke om det, og man må ta med partner hvis man har det. Det krever ikke så veldig mye. Hvis en kvinne kommer til meg fordi hun sliter med seksualitet og samliv, så vil min innfallsvinkel være at vi sette oss ned, prate sammen og finne frem løsninger som er gjennomførbare for henne. Det er ingen grunn til å legge bort seksualiteten, men man må kanskje legge bort samleie for en stund, sier han.

Han vet at gynekologisk kreft også kan være en utfordring for samlivet, og dessverre opplever mange at parforholdet tar slutt etter at man er blitt syk. Frykten for å miste sin partner hvis man føler at man ikke greier å være seksuelt tilstede for den andre er berettiget.

‒ Det er lett for en partner å trekke seg unna også. Derfor må helsepersonell medvirke til at de to legger en strategi sammen for hvordan de skal videreføre seksuallivet sitt. Det er ofte kunnskapshull på dette området hos partnerne også. Den kunnskapen må de få hos den som står dem nærmest i forbindelse med sykdommen – altså legen, sier Aars.

Onani er naturlig

Seksualitet er også viktig selv om man ikke har en partner, som egen seksualitet. Han antar at nesten hundre prosent av befolkningen generelt onanerer jevnlig, og det er helt naturlig.

Derfor mener Aars at helsepersonell også må snakke med pasienten om onani, og hvilke hjelpemidler man kan benytte og få støtte til.

‒ Sexologi burde vært en del av utdannelsen innen gynekologi. Det er det ikke. Det er kjempeviktig at de som skal behandle dette har kunnskap om,og den rette holdningen til seksuell helse, sier Haakon Aars.