To av tre blir nå friske etter kreftbehandling. Men hvor friske er de egentlig? Ved utgangen av 2008 var det i Norge 190 865 kreftoverlevere. De fleste har vært igjennom psykiske bølgedaler og voldsomme påkjenninger i løpet av behandlingen; en behandling som ofte setter varige spor.
Eyrun Thune forteller at alle kommuner skal ha en «Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering», og pasienter kan henvende seg hit for å få en oversikt over tilbud i regionen hvis ikke legen gjør dette for deg.
– Helsevesenets begrensede fokus på senskader og mangelfulle informasjon og tilbud om rehabilitering hindrer en bedre livskvalitet for disse, mener Eyrun Thune i Kreftforeningens Seksjon for levekår og rehabilitering/rettighetstjenesten.
Hun mener at rehabilitering må inkluderes som en del av kreftbehandlingen. Slik kan en sørge for best mulig funksjonsevne under og etter behandling. Pasientene blir aktivt delaktige i egen behandling og kan sørge for å komme raskere i gjenge etter endt behandling. Ved å ta tak i rehabilitering på et tidlig tidspunkt så kartlegger pasientene ressursen sine på fire områder som har betydning for livskvalitet: det fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle, hvor det sosiale berører levekår og arbeidstilknytning.
Råd og veiledning
Kreftbehandling kan føre til varierende grad av fysiske og psykiske helseproblemer. Senskader kan innebære fatigue, lymfødem, diaré, kognitive problemer, hørselskader, seksuelle problemer, skader som kan oppstå som følge av kirurgisk behandling, langvarig og intens cellegiftbehandling eller strålebehandling direkte på hjernen eller sentralnervesystemet.
– Problemene kan dukke opp umiddelbart eller etter flere år. Langt fra alt helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap om senskader til å følge opp den enkelte på en god måte, og mange tar for lett på problemet når pasienter oppsøker dem med sine plager. Kreftforeningens arbeid med kreftoverlevere gjennom møter, samtalegrupper og samtaler på Kreftlinjen, vitner om det, påpeker Eyrun Thune.
Ofte er det pasienten selv som tar opp behov for rehabilitering, og rådene som gis, varierer fra henvisning til rehabiliteringssenter til enkle råd om fysisk aktivitet.
– Kreftforeningen mener at helsepersonell bør vise til «Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering» som kan hjelpe videre når en har kommet hjem. Alle kommuner har en slik enhet, og både fastleger og pasienter kan henvende seg hit for å få en oversikt over tilbud i regionen, oppfordrer Thune.
Forskning på rehabilitering
Kreftforeningen arbeider for å få et mangfoldig og godt rehabiliteringstilbud både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Med midler fra innsamlingsaksjonen Krafttak mot kreft 2007 og diverse legater, har Kreftforeningen bidratt med 6,5 millioner kroner til ti ulike pilotprosjekter innen kreftrehabilitering. Flere av prosjektene er forskningsprosjekter.
– Forskningen som gjøres på Røros rehabiliteringssenter, håper vi vil være med å bidra til optimalisering av rehabiliteringsforløp. Pilotprosjektet skal bidra til at kreftpasienter skal mestre hverdagen sin på en best mulig måte. Tilbudet går til alle kreftpasienter i arbeidsfør alder, uansett diagnose, sier hun.
FAFO-rapport
I FAFO-rapporten «Kreftrammedes levekår. Om arbeid, økonomi, rehabilitering og sosial støtte» (2008) er kreftpasienter spurt om behovet for rehabilitering. Rapporten konkluderer med at svært mange har behov for rehabilitering. Behovet for ulike tilbud varierer med type kreftdiagnose. Mange oppgir at de ikke får det tilbudet de har behov for, og om lag halvparten er fornøyd med rehabiliteringstilbudet.
– Generelt sett finnes det dessverre lite systematisert kunnskap om hvem som får tilbud om rehabilitering, og hvem som benytter seg av det. «Bedre fysisk form, bedre livskvalitet, færre smerter og mindre angst.» Det viser resultater i rapporten fra april 2010 om dagrehabilitering på Sundheds-center for Kræftramte i København. Vår søsterorganisasjon Kræftens Bekæmpelse viser ellers til følgende tall for behovet av kreftrehabilitering: 30 prosent trenger rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, 30 prosent i kommunhelsetjenesten og 30 prosent klarer rehabilitering for egen maskin. Helse Sør-Øst viser til lignende tall, forteller Eyrun Thune.
Behov og tilbud
Helsedirektoratet nedsetter nå en arbeidsgruppe som skal vurdere tilbudet som gis til kreftpasienter innen både kommune- og spesialisthelsetjeneste. Vurdering av tilbudene vil skje som et ledd i det pågående arbeidet med nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering.
– Med samhandlingsreformen håper vi at det blir et sterkere fokus på rehabilitering i kommunen. Gjøvik kommune går foran som et godt eksempel. I tillegg til kommunal kreftplan, kompetanseheving på kreftområdet for ansatte i kommunen, informasjonsdager om kreftrehabilitering til pasienter i samarbeid med Gjøvik sykehus, kreftenheten og LMS, har de startet opp treningsgrupper for kreftpasienter. De tilbyr ferdigbehandlede pasienter, samt de som fortsatt er under behandling, et tilbud om fysisk aktivitet kombinert med informasjon om diverse temaer som er viktige for deltakerne, forteller Thune.
Mange pasienter ønsker råd, veiledning og støtte i den første fasen etter endt behandling. De opplever et tomrom, og de merker effekter av behandlingen som eksempelsvis fatigue. Ved å få mer kunnskap om senskadeproblematikk kan hjelpeapparatet i større grad fange opp symptomer slik at plagene kan behandles best mulig.
– Det er viktig at både helsepersonell, det offentlige hjelpeapparatet, omgivelsene og ikke minst de kreftrammede selv er klar over betydningen av langtidsfølger og tar dem alvorlig. Det krever faglig innsikt for å hjelpe pasientene til å definere behovet for rehabilitering, men også et følt ansvar fra helsepersonell for å henvise pasienten videre til rehabilitering i spesialist- eller kommunehelse-tjenesten. Kreftforeningens mål er at alle som har behov, skal få tilbud om rehabilitering, og at rehabilitering skal inkluderes som en del av kreftbehandlingen. Samtidig må det forskes mer på rehabilitering slik at vi vet hva som gir best resultater. Kreftforeningen har og vil fortsatt være en viktig bidragsyter for å bedre rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter. Imidlertid må det aldri være tvil om at det er det offentlige helsevesenet som har
hovedansvaret, sier Eyrun Thune.
(Publisert i Afrodite nr 1, 2011)
No related posts.
